Brilles blogg

I dag våknet jeg med Ace Ventura-sveis og en forferdelig lyst på sjokolademelk. Siden har dagen bare blitt bedre. Hvilket sikkert har mye å gjøre med gårsdagens hendelser. Av en eller annen grunn treffer jeg stadig på gamle gode venner helt tilfeldig, noe som er like hyggelig hver gang, enten jeg støter på dem i Hegdehaugsveien eller de kaster bilen opp på fortauet når de kjører forbi. At vi hadde en kjempefest på Samfunnet i går, med The Deadlines’ beste konsert gjennom tidene trekker heller ikke ned, spesielt når jeg fikk en sang dedikert til meg.

Dessuten er det utrolig hvor hyggelig det er å kjøre folk hjem midt på natten med jazz i CD-spilleren og hyggelige diskusjoner, interne spøker og sprø påfunn. Nå går jeg ut og kjøper bursdagsgave til i kveld, noe som kan bli riktig så morsomt, i hvert fall for meg. Utrolig hvor mye bedre dagen blir når man sover til ett…

Det er en ting jeg lurer på. Er det så hyggelig å møte igjen gamle venner jeg ikke ser så ofte fordi jeg ikke «går lei» dem når jeg ser dem så sjelden, eller er det fordi jeg da får bekreftet at jeg fremdeles har noe til felles med dem? Brille har fundert over dette etter at han var i bursdag til en god venninne på fredag, en venninne Brille har kjent noen år. Der var det selvfølgelig en stor del kjente folk der, venner Brille ikke hadde sett på alt fra et halvt år (grunnet opphold på vanskelig tilgjengelige steder) til én uke (grunnet opphold på samme sted som Brille). Selvfølgelig var det kjempehyggelig å se dem igjen alle sammen, høre hvordan de hadde hatt det, hva de drev med nå og hva de hadde tenkt å drive med videre. Og selvfølgelig innebar det hele en del mimring om det man har opplevd sammen. Brille storkoste seg hele kvelden, noe som kanskje understrekes av tidspunktet han forlot festen på (halv tre-tre er da ingen tid).

At det er så hyggelig å se gamle venner igjen kan jo skyldes at Brille har bra venner. Og det har han jo. Men Brille tror dette rett bunner i en ting. Nemlig vissheten om at man har gode venner man kan treffe daglig eller årlig, og som fremdeler er der for hverandre. Brille skulle ønske at alle var så heldige og haddde så gode venner som han, selvfølgelig med visse unntak. Brille kan gjøre store tabber i vennevalget han også, tabber som kan resultere i historier som dette. Men om hundre år er alt glemt, og livet kan fortsette som normalt. Imens går Brille lange omveier til jobben hvor han dupper av ved jevne mellomrom og drømmer om kaffe. Og kaffeflickan…

Da er sommeren over, og høsten og studiene tar til igjen. Strengt tatt har vel Brille allerede studert et par dager, men i dag var det klart at studiene for alvor er igang. Brille kjøpte sin siste kaffe av den vackra, svenska kaffeflickan på sitt faste kaffested denne sommeren. Det hele var ganske flott, og kunne glidd rett inn i en hvilken som helst storslagen film:

Brille stiger inn på kaffestedet, og er helt alene i lokalet. Hun kommer ned trappen fra bakrommet (som for den scenetiske anlagte ligger litt høyere enn selve kaffestedet) med det blonde håret flagrende bak seg. Hun smiler da hun ser Brille der nede, det hele går i sakte film, og hun står snart foran disken og spør om Brille skal ha det vanlige. Brille, som har smilt helt siden han så henne, smiler om mulig enda litt mer og takker høflig. Den vackra, svenska kaffetjejen går dermed igang med å lage Brilles helt spesielle kaffe, slenger med en sjokoladecroissant og smiler mot Brille mens hun blunker lurt. Brille blunker tilbake, ønsker henne en flott dag videre og sier farvel før han forsvinner ut døren til romantisk musikk.

Det blir litt trist å forlate henne. Men det blir litt fint også. Litt drømmen om det som kunne vært, men som aldri ble.

Det begynner å gå opp for meg at jeg begynner å bli gammel når vennene mine legger igjen hilsener i bloggen min hvor de bemerker at de ikke ser meg lenger. At jeg for et par uker siden var på fest med alle de jeg vokste opp med, og hvor festen utartet seg til en slags selskapslek hvor man kastet ball til hverandre og lurte på når man skulle gifte seg og få barn gjør ikke saken noe bedre (spesielt ikke fordi alle der er på full fart inn i både ekteskap, farskap og det som verre er.)

Litt bedre føles det da å vite at nesten samtlige (av de giftesyke i hvert fall) vennene til Brille er fire-fem år eldre enn han, med faste og langvarige forhold og snart ferdigstuderte. Og fire-fem år er et hav av tid, nok tid til at Brille kan finne på masse morsomme og sprø ting, treffe masse spennende mennesker og besøke merkelige steder på jorden. Derfor går Brille nå ut i sommernatten her ute i den norske fjellheimen og kikker litt på stjernene. Det er ikke sikkert det blir så mye tid til det om en fire-fem år, når bryllup og avkom skal planlegges (selv om Brille sannsynligvis kommer til å bruke mer tid under stjernene enn til bryllupsplanlegging, ryktene sier at alle jenter har planlagt bryllupet sitt siden de var ti år gamle, og da kan det strengt tatt ikke gjenstå så mye når de er tjuefem…)

Etter å ha blitt forvekslet med min far i telefonen flere ganger, gikk det plutselig opp for meg hvorfor det står så dårlig til på damefronten (les: at Brille ikke har en DameBrille). Når de vordende kvinnelige bekjentskapene ringer, treffer de selvfølgelig på min far, heretter kalt Pappa Brille, som til forveksling har veldig lik stemme som sin sønn Brille, altså meg. Dette fører til at de vordende kvinnelige bekjentskapene legger frem sitt budskap for Pappa Brille, i den tro at de konverserer med Brille. Pappa Brille vil, høflig som han er, lytte til hva den unge kvinnen i andre enden av røret har på hjertet. Men fordi han er gift med Brilles mor (som hadde blitt referert til som Mamma Brille hvis det ikke hadde vært for at hun ikke kommer til å dukke opp mer i denne teksten) og trives med det, vil han avslå ethvert tilbud om romantiske middager med levende lys eller rideturer inn i solnedgangen med den riktignok korrekte, men i denne situasjonen kanskje noe upassende begrunnelsen at han er lykkelig gift. De vordende kvinnelige bekjentskapene, som nå har blitt litt mindre vordende, blir på dette tidspunktet svært overrasket over at Brille ikke har fortalt dem dette ved en tidligere anledning. Besluttsomme som de er (Brille har da god smak og vet å verdsette gode egenskaper ved kvinner), bestemmer de seg for at det sannsynligvis vil være bortkastet energi å løpe etter en Brille som allerede er gift, og bestemmer seg for å lete etter andre fisk i havet, fortrinnsvis med linser eller øyne som fungerer.

Slik jeg ser det har jeg egentlig bare to alternativer. Å forbli singel eller begynne å snakke i falsett. Jeg tror alternativ én er minst slitsomt.

I dag var det krise på desken. Frøken Fryd mistet et bakstykke til en øredobb mens hun satt i telefonen, og samtlige ble selvfølgelig utkomandert til full leteaksjon. Så kravlet vi rundt der da, på alle fire for å finne to gram sølv eller hva det nå er de er laget av (de sitter på baksiden av en perleøredobb, hvis noen av dere eksperter der ute skulle lure), mens vi fikk høre hvor forferdelig det var å miste det ene bakstykket, for da måtte man ta av seg begge øredobbene, en tragedie skal man dømme etter omtalen. Etter en unødvendig lang leteaksjon, som for min del bare resulterte i en tre meter lang telefonledning som ikke førte noen steder, ble gjenstanden tilslutt lokalisert nærmere kjøkkenet i tilsynelatende fin form. Så nå vet jeg at perleøredobbakstykker også har ben å gå på.

Og mens Kristin vandrer rundt på Stortorvet klokken 23.40 en fredagskveld, bragte vårt kjære Dagblad en praktisk guide til hva jenter bør gjøre for å unngå å bli voldtatt. Strengt tatt et tema man burde kunne slippe å ta opp, men verden er nå en gang sånn. Hvis vi ser helt bort ifra den plutselige opphopningen av blondiner på forsiden, er saken banebrytende og gir gjennom en slags enquete blant mer eller mindre kjente kvinner nye og revolusjonerende råd om hva man bør gjøre for å unngå å bli voldtatt, og jeg nevner i fleng: ikke gå alene. 2. august 2006 vil for alltid være den dagen da Dagbladet forvekslet nyhet- og faktaavdelingen.

Til alle dere som neglebitende har fulgt med i dramaet rundt Brille og hans sommerflørt, dere som har ligget og vridd dere i sengen uten å få sove og engstet dere over om Brille noen gang ville få se sin vackra svenska tjej igjen og dere som har sendt støttende og oppmuntrende e-poster gjennom de siste ukene: Hun er tilbake! Brilles store sommerflørt lager fremdeles byens beste kaffe med helmelk, forer han fremdeles med alt for fete sjokoladecroissanter og ler lika vackert och rart som hon alltid har gjort.

Selvfølgelig drar Brille på ferie på torsdag…

Advarsel: Denne bloggposten er ikke morsom med mindre man skjønner internhumoren rundt «fleibede abekatt» som oppsto på en post-it-lapp på en dør på et nachspiel på et hotellrom på et hotell med softismaskin. Alle dere andre får ha meg unnskyldt…
Av og til slår det meg at agurktiden kanskje er det beste som kan skje. For når man leser slike saker, hvem kan vel la være å le høyt og livsforlengende?

Og til deg som googlet «kjøpe briller på nettet» og havnet her: jeg håper du koste deg! Hva med disse?

Av og til kan man begynne å lure på hvorfor man har akkurat det bildet av folk i en bestemt alder, fra et bestemt sted i landet osv. Men noen dager forstår man hvorfor man tror trøndere har bart og skinnvest mens sørlendinger er trege og sover med foldede hender over dynen.

I dag traff jeg først på en høyrøstet fyr som skrek i mobilen og opptok omtrent all plass som var å oppdrive på fortauet. På føttene hadde han noe som lignet mistenkelig på gummistøvler, og, i solfylte og hete Oslo, gikk han rundt i en allværsjakke som så ut til å kunne klare seg en tur eller to til Nordpolen. Beredt med andre ord. Og dialekten? Klingende bergensk, selvfølgelig.

På toget havnet jeg foran en jente som sannsynlivis fremdeles gikk på ungdomsskolen. Og også hun skravlet i mobilen. Selvfølgelig mens hun forsøkte å få has på en hel tyggegummipakke. «Asså jeg ble bare så j***** full, jeg asså!» «Han var jo bare så deilig, asså…» «»Han bare…, asså» «Fy f*** og jeg var full, asså» «Herre***, han var bare så deilig, og vi liksom bare…»
(Resten av samtalen er sensurert av hensyn til journalister i Vårt Land, som forøvrig har kapret deler av ærverdige aviser i dag. Sånn går det når man ansetter ferievikarer over alt…)

Det er mulig jeg begynner å bli gammel, men av og til føler jeg at jeg lever et liv som er ti ganger rikere enn om jeg skulle holdt på sånn hver helg…

Det var morgen. Jeg ante fred og ingen fare, med frokosten trygt plassert foran meg og radioen (som en eller annen hadde satt på P4 for anledningen) stående på kjøkkenbenken, da en eller annen inni radioen bestemte seg for å spille Backstreet Boys med Everybody. Så langt all vel, fjortisene må jo få sitt de også. Bekymringen kom først da tekstlinjene «As long as there´ll be music, we´ll be coming back again» kom som lyd fra klar himmel. Panikken begynte å bre seg, og det gikk opp for meg at jeg i realiteten sto foran to valg: å høre comeback på comeback fra Backstreet Boys til jeg dør, eller klare meg uten musikk til jeg lider samme ublide skjebne. Det var som å velge mellom fanden og hans oldemor. Mellom et tragisk liv og et tragisk liv. Jeg begynte å frykte at enden var nær. Da gikk et lys opp for meg. Jeg kunne jo bare gjøre som næringslivet gjør; outsource hele greien til de som har peiling på det. Så til alle dere BSB-fans der ute, dere som hadde svære plakater av de fem guttene på rommet deres til lenge etter at det var anstendig, dere som satt utenfor Oslo Spektrum i mange timer for så å stå som sild i tønne mellom svette og illeluktende fjortiser for å få et lite glimt av bakgateguttene og som fremdeles synger med når sangene dukker opp på radio: værsågod, her har dere min andel Backstreet Boys, ta den, behold den, bruk den, gjør hva dere vil med den. Selv stikker jeg hodet ned igjen i sær alternativ rock som renser sjelen og øregangene og bringer harmonien tilbake i mitt liv.

P.S. Hvis jeg bare klarer å få slengt inn en eller annen lysfontene her, kunne jeg vikariere for herr Behn. Sånn hvis han skulle trenge enda mer ferie enn han allerede har.