Brilles blogg

De første femti gikk fort. De neste likeså. De siste femti har gått utrolig tregt. I sneglefart, faktisk. Om det har noe med at Brille har gått livets skole, vites ikke. Ei heller om det har noe med å gjøre at Brille befant seg i nød en liten stund, da en uanmeldt påsketur plutselig dukket opp. Klart er det i hvert fall at det tok Brille litt tid å komme seg etter å ha talt til åtte for cirka tusende gang. Riktignok har de siste femti inneholdt mye lære om livet, som hvordan bananer skal se ut når man spiser dem, hvordan man finner ut hvem man egentlig er ute med og at man må tenke nøye over hvem man egentlig sender på fest.

Ellers er mye ved det gamle. Brille er fremdeles like singel, til tross for å ha måttet utgi seg for å være alt annet enn det. Et par forsøk på giftemål har det også blitt, men foreløpig har Brille såvidt sluppet unna. Riktignok har han fått vite den egentlige grunnen til at en eventuelt fremtidig hustru en gang vil være interessert, men det løste heller ikke Brilles store spørsmål. Selv ikke Brilles forsøk på opplysning av unge frøkner så ut til å fungere, noe visse personer har gitt klar melding om. Da er det godt å vite at man kan fraskrive seg alt ansvar.

Brille er til tider svært glad for at hans innebygde filter fungerer, spesielt når ikke logikken helt henger med, til tross for nøye resonnering. Dessuten er det godt å vite at det er flere som passer på.

Av og til hoper det du gjerne vil, men ikke kan si seg opp i systemet.

Operafantomet legger armen rundt Brille.
Operafantomet: – Nå, skjedde det noe spennende på turen?
Brille tenkte: – Det mest spennende som har skjedd frem til nå, er vel strengt tatt at har lagt armen din rundt meg.
Brille sa: – Nei, du vet. Bare fyll og spetakkel.

Frøken Cheerleader kommer bort til Brille og omfavner Brille.
Frøken Cheerleader: ( til de andre) – Se, han er nesten blind og kjempesnill!
Brille tenkte: – Er det virkelig to egenskaper ved en mann kvinner av ditt kaliber faller for? Vent litt, så skal jeg bare klype meg i armen. Dette minner jo mistenkelig om en amerikansk high school-film.
Brille sa: (med hodet godt trykket inn i genseren hennes) – Mmpf…

I kjøledisken i en middels stor butikk i en middels stor grend i Norge står Dr. Stell og Brille og diskuterer hvor stor pakken med italiensk salat skal være.
Dr. Stell: (helt ut av luften) – Du tar jo aldri på meg lenger!
Brille tenkte: – Når begynte vi egentlig å ta på hverandre?
Brille sa: (med halve butikkens oppmerksomhet) – Eh…

Bare et par kommentarer til siste ukes observasjoner.

Jeg finner ikke ut hvem dere er hvis dere bare legger igjen lange hårstrå overalt. Riktignok har DNA-teknologien kommet langt, men det får være grenser. I tillegg ender det som regel bare med at noen andre representanter for dere kommer og plukker de av igjen. Og bare for å gjøre det klart: jeg har null peiling på shampo.

Det er ingen grunn til å dytte hele frontpartiet deres oppi meg mens dere ber om hjelp i Excel. For det første begynner ikke Excel på S, og for det andre heter det å legge sammen. Vær så snille og hold orden på vokalene! Dessuten er det sånn at dersom jeg virkelig skulle hatt et ønske om å tukle med frontpartiet deres, ville jeg klart det utmerket selv ved hjelp av helt normale, klossete bevegelser og en god anelse tenåringsmentalitet.

Forøvrig er det ikke noe poeng i å hardnakket hevde at jeg er kjekk. Hadde jeg vært kjekk, ville jeg visst det.

Ellers har jeg det ganske bra, venter på sommeren og nyter muligheten til å gjøre litt andre aktiviteter enn de typisk “sommerlige”.

Deres alltid hengivne Brille

Brille har fått telefonsveis.

Noe som selvfølgelig ikke må forveksles med hentesveis, pulesveis eller andre hårfine utskeielser. Telefonsveis er nemlig noe helt for seg selv. Fenomenet oppstår idet man bruker store deler av dagen i telefonen, med for eksempel Sverige. Og Sverige forstår som oftest ikke norsk, noe som fører til at Brille må snakke noe som i beste fall kan karakteriseres som svorsk, og i verste fall havner i kategorien tullesvensk, mens Sverige i andre enden mumler fornøyd mens han lurer på hva all verden den merkelige skapningen fra Norge driver med. Midt oppi dette ringer russeren på mobilen og begynner å legge ut på russisk mens Brille forsøker å forklare han først på engelsk, deretter på tysk og svensk at han nok har fått feil nummer, før russeren gir opp, legger på og ringer opp igjen to minutter senere.

Alt dette foregår mens Brille har på seg headsettet han fikk av IT-ansvarlig (rett fra esken, må vite, derfor alt pappstøvet på øreputen). Nå lurer sikkert den observante leser på hvor telefonsveisen kommer inn, og akkurat nå er vi ved kjernen til problemet. For idet Brille har på seg headsettet på sitt stort sett bustete hode, dyttes busten ned akkurat over ørene, slik at det nå står rett ut både foran og bak mens det midt på ligner en kornåker etter en vestlandsk sommer. Eller som fotografen sa det: “Eh, ja… Snu deg litt den veien. Litt til. Der har vi eliminert det meste, tenker jeg.”

Neste gang skal Brille svare “ja” når frisøren spør om han vil ha det kort ved ørene.

– Jøss! Hvem var det?
– Aner ikke.
– Er det eksen din?
– Eksen min? Nei! Jeg aner ikke hvem det var.
– Du aner ikke hvem det var?
– Nei.
– Du hilste jo akkurat på henne.
– Ja… Men det betyr ikke at jeg vet hvem det er for det.
– Du vet ikke hvem du hilser på?
– Hun hadde jo på seg noen solbriller som… ja, solbriller beskriver dem ikke godt nok. Solmaske er nærmere sannheten.
– Denne moten…
– Det er forferdelig hvordan den setter en effektiv stopper for mitt sosiale liv.
– Men det fjerner ikke det faktum at du fremdeles hilser på folk du ikke kjenner.
– Hun hilste, da vil det være uhøflig å ikke hilse tilbake.
– Kanskje du har blitt kjendis!
– Kjendis? Jeg? Jeg har en venninne som tror hun er kjendis. Det er det nærmeste jeg kommer det livet.
– Kanskje det var henne?
– Tro meg, hun ser ikke sånn ut…
– Så vi vet ikke hvem du hilste på, da?
– Nei…
(Kort pause.)
– Kanskje det bare er “hilse-på-folk-du-ikke-kjenner-dagen”?
– Kanskje det.

Høy hjerneaktivitet hos Brille etter to timer overtid.

Jeg har blitt med i gjengen.

Det var for et par uker siden, hvor det ennå var sånn at man måtte ha badering rundt livet for å bevege seg utenfor døren, at jeg tok mot til meg, og med Visa-kortet knugende i hånden snek jeg meg inn i sportsbutikken i ly av et tårn av fotballer sommeren garantert ville ta knekken på. Jeg krabbet meg under avdelingen for fotballdrakter, gled stille forbi sykkelavdelingen, og møtte veggen i avdelingen for allværsjakker. Det vil si, det heter ikke allværsjakker, allværsjakker er noe stygt og glorete som dukket opp på begynnelsen av nittitallet og som kongen og hvermann ikledde seg til enhver anledning, gjerne en av de mange tusen som var å oppdrive i en eller annen primærfarve, til nød en rosa overlevning fra åttitallet. Uansett, jeg rev ned jakke etter jakke helt til jeg fant riktig størrelse, en teltlignende sak i en grønnfarve så grønn at jeg ville gå i ett med banen om jeg spilte golf i den. Det hadde jeg ingen umiddelbare intensjoner om, istedet tok jeg jakken i en bylt under armen og la på sprang mot kassen. Forbi joggeskoavdelingen, tvers gjennom teltutstillingen og sniddet vinterens skirester før jeg kastet meg bak disken og brølte “Dette er et kjøp! Lang over kortterminalen!” Kortet glødet, tastene spratt, jeg rev med meg jakker, kvitteringer og poster og unngikk såvidt ekteparet i femtiårene før jeg kastet meg ut døren.

Dagen etter var det fremdeles vår i luften, luftfuktigheten lå og svulpet rundt hundre og jeg måtte ut. Jeg hadde ikke noe valg. Jakken måtte på. Så jeg spente den rundt, strammet hetten til det bare var noen få lysstråler som slapp inn før jeg satte benet utenfor, snek meg langs veggen og holdt meg i skyggen mens jeg la ruten gjennom tomme sidegater og trange smug. Det var først på trikken jeg la merke til dem. Blikkene. Da jeg gikk av, åpenbarte det seg en åpning mellom alle menneskene. Det var nesten så de prellet av meg. Folk i like jakker nikket gjenkjennende, som om vi hadde vært naboer i en årrekke. Det var smiling og blunking og hilsing. I heisen nikket fyren med sykkelhjelm hyggelig til meg og lurte på hvor i fjellet jeg hadde planer om å gå i sommer. Jeg mumlet noe om fullt og kø og krøtterstier, så lo han og gikk av i etasjen sin.

Da skjønte jeg det. Jeg er med i gjengen. Jeg er med i gjengen av de som trener hele året, tilbringer sommeren under vann og vinteren på ski og mest mulig av året mellom trær. Som trekker til byen på sykkel for å jobbe, og som kommer seg så fort som mulig hjem for å lufte Passopp. Jeg er med i gjengen som hater inneluft og elsker utestemme. På grunn av en jakke. At jeg ikke skjønte det før. Jeg er ute av trening.

Til tross for at produksjonen her de siste dagene har vært heller laber grunnet en helt umenneskelig arbeidsmengde den siste uken, har Brille nå klart å nå tresifret. Og det må jo feires med en liten kavalkade.

De femti første kan beskues her.

Foruten Brille har kanskje Lille-Brille vært en av de viktigste bidragsyterne til Brilles blogg de siste månedene. Ikke bare har han vist inngående forståelse for verden, men han har også drevet voksenopplæring i stor skala. Men det er langt fra Lille-Brille i familien Brille som har figuert gjennom postene. Pappa Brille gjorde et halvhjertet forsøk på å få Brille til å flytte hjemmefra, dog uten å lykkes. Imidlertid prøvde han igjen med sine kokkekunster, men lykkes ikke denne gangen heller, og fant tilslutt ut at forsonelse tross alt er det beste. Mamma Brille forsøkte å teste Brilles reaksjonsevne, med heller dårlige resultater men tok igjen ved å lære opp Brille i Lille-Brilles TV-vaner.

De siste månedene har på mange måter stått i festenes tegn. Brille dro på julebord med dårlige resultater, sjekket ut moderne juletrefester og, vel, prøvde seg på julebordsjangeren en gang til, med like dårlige resultater. Det hele fortsatte ved nyttår, og dro seg langt ut i det nye året. Brille har aldri ment at alkohol er helt essensielt for en bra fest, men i visse tilfeller hjelper det godt på samtalen, spesielt når det man skal ta opp er av en litt mer betent art, eller man skal uttrykke bekymringer over festens innhold. Dagen etter kan det imidlertid være greit å avklare hva som egentlig skjedde. Og hvis det ikke svarte helt til forventningene, kan det kanskje være like greit med en liten oppvask.

I løpet av de siste femti postene har Brille støtt på løse fugler, fått greie på sin mentale alder og lært at smitte er skumle saker. Shoppinggenene har fått kjørt seg i møte med svensker, og mens alt dette foregikk, klarte Brille å avsløre Bergen. Noe Dame-Brille har det imidlertid ikke blitt på Brille, til tross for at han både kunne ha vært gift og samboer nå. Kanskje er det like greit, siden Brille har fått slått fast hvordan det står til med hans faderlige egenskaper en gang for alle. Enkelte vil kanskje hevde at Brilles store problem er at han ikke tar et hint, og ikke vet å behandle damer, selv etter veldig, veldig omfattende kursing. Enkelte ganger er imidlertid problemet at noen tror Brille har tatt et ikke-eksisterende hint. Lett skal det ikke være.

Glem alt du har lært om Bergen. Det stemmer ikke.

For å avlive myten med en gang. Det regner ikke i Bergen. Fire dager, fire hele dager, og det nærmeste man kom nedbørsrekorder var en litt fuktig lørdag kveld. Slikt sømmer seg som kjent ikke for en by befolket av innbyggere som er overbevist om at de er i ferd med å utvikle svømmehud mellom tærne. Paraplyautomatene, sydvestene og de hypermoderne allværsjakkene er bare skalkeskjul for å lure godtroende nordmenn til å tro at Bergen er Norges våteste sted. Det er selvfølgelig så langt fra sannheten som man kan komme. Det er nemlig Bærum som er Norges våteste sted, noe de takler ypperlig med sine veldrenerte villaer, veloppdragne sjåfører og velkledde garderober. Gro sa at det er typisk norsk å være god. En hvilken som helst bæring ville sagt at det er typisk bærumsk å være best. Men siden villaprisene i Bærum ville ha stupt hvis allmuen fant ut at Bærum er Norges våteste sted, trives bæringene godt med å forlede verden til å tro at Bergen ligger to regndråper foran. Likevel benytter de enhver anledning til å fortelle hvor walk-in-closet-et skal stå, og informere om hvem sin pappa som får mest regn på sin nye BMW.

Bergenserne, på sin side, synes det hele er helt ålreit, og later til å benytte samme taktikk som sine forfedre, som jo oppdaget og navnga Island, en relativt koselig øy med sine varme kilder, kalde isbreer og kvinner som har fått navnet sitt fra trær som ikke lenger eksisterer på sagaøyen. Det holder inntrengere ute, og byen fri for plagsomme østlendinger uten kulturell kompetanse. Brille burde sannsynligvis luktet lunten lenge før, da det viste seg at flyet var så tomt på veien over fjellet, at samtlige passasjerer ble stuet sammen helt bakerst sammen med kaffetrakteren. Da var det andre boller på vei fra Bergen, med et fly som var så fullt at man måtte be naboen om å bla om når man leste avisen. Her skulle det egentlig vært et fancy sitat om rotter og synkende skip, men det har Brille glemt. Sitatet altså.

Myten om at bergensere går bersherk bare de ser en ball er også sterkt overdrevet. Nyere forskning viser at bergensere flest er mer interessert i Bjørn Borg-pysjbukser enn lærkuler på gress, og at det er mer sannsynlig at du får deg en skikkelig dusj enn glade tilrop hvis du skulle finne på å rope “Brann! Brann!” i en middels stor folkemengde. For bergensere i Bergen går ikke med branndrakter og brannflagg, og skriker og skråler og synger sanger så fulle av nødrim at enhver bryllupsdikter ville rødme ved tanken. I Oslo derimot, gjør de alt de kan for å skremme noen stakkars hovedstadsborgere unna Karl Johan hele cupfinalehelgen og godt ut i uken også, bare for å være på den sikre siden. Men hjemme forholder bergensere flest seg rolig til det meste, spiser raspeballer på torsdag og går tur på Fløyen på lørdag.

Og hvis du ikke har skjønt det før, så bygger alt dette opp under teorien om at Herman Friele har tenkt å gjøre som paven, og lage sin lille stat i staten, med sin egen, lille personlige hær bestående av trommende smågutter som marsjerer rundt i festlige kostymer med noen trefliser mot skulderen mens de venter på at det skal komme et skip til Bjørgvin. Så pakket Brille sammen den ubrukte oljehyren og de uinnvidde gummistøvlene og forlot det Ole Paus har kalt “Norges største grend”. For denne gang.

Brille sitter på trikken. Bak ham sitter to jenter i, vel, verste hormonalder.
– Åh, herregud! Han tar bare ikke et hint, altså!

Nei, selvfølgelig gjør han ikke det! Han er mann, for svingende! Vi skjønner oss ikke på sånt. Vi tar ikke hint. Vi skjønner ikke når dere kvinner legger ting mellom linjene. Når dere sender oss blikk over bordet, tilfeldigvis kommer borti hendene våre når vi går ved siden av dere på gaten, når dere sender lange, håndskrevne brev eller når dere inviterer oss på fest og vi oppdager at resten av gjestene utelukkende er deres venninner. Når dere sender nattameldinger med kos og klem og gudene vet hva det står der mellom alle forkortelsene og smilefjesene, eller “kolon-pe” som Pappa Brille kaller det. Vi skjønner det ikke.

Det er bare én ting menn skjønner. Og det er brudd på reglene. Det er når dere kysser oss og lurer på om vi ikke skal være med opp, eller i hvert fall innenfor, eller dere nonchalant spør hvor mange barn vi vil ha med dere, eller helt ut av luften lurer på når vi skal gifte oss. Eller rett og slett når dere klarer å lure oss med på noe uten at vi har forstått at det er dere som tok initiativet.
For regelbruddene kjenner vi oss igjen i fra sporten, og sporten er jo menns domene. I sport er det regler for alt, ingenting er kryptisk, alt er opplest og vedtatt, det endrer seg ikke fra gang til gang. Panikken kommer først når vi oppdager at det ikke er noen dommer der, ingen som kan dele ut rødt kort for usportslig oppførsel eller tildele frispark fordi motstanderen var i offside. Problemet kommer når vi ikke lenger har kontrollen. Når ballen er tatt fra oss, og vi kommer på at vi langtfra er best uten ball, vi er sannsynligvis dårligst uten ball. Da løper vi hjem til øl og pizza og fotball og roper “ut med dommer’n og inn med kua”, for alt må jo være bedre enn det som er der nå. Det er den ene tingen menn skjønner.

Så ikke hint til meg. Eller forresten. Hint gjerne til meg, men forvent ikke at jeg skjønner noe. Jeg er mann.

Samvittigheten sitter i fotenden av Brilles seng og ser bebreidene på ham.
Samvittigheten: – Ja, ja, Brille. Dette var vel ikke helt etter planen.
Brille: (har akkurat slått opp øynene og forsøker å reise seg opp i sengen) – Nå er jeg ikke helt med…
Samvittigheten: – Gårsdagen, Brille. Det ble vel en smule senere enn planlagt?
Brille: – Eh, ble det? Jeg var da hjemme før ett?
Samvittigheten: – Syv hadde du satt deg som mål. Et par øl og hjem klokken syv. Det var målet.
Brille: – Sa jeg det?
Samvittigheten: – Det var det vi bestemte, ja. Og hva er det første du begynte med?
Brille: – Å ha det hyggelig?
Samvittigheten: – Nei, det var ikke det jeg tenkte på.
Brille: – Det var det jeg tenkte på…
Samvittigheten: – Det var ikke det jeg tenkte på. Du begynte å drikke vin.
Brille: – Å, det? Jeg ser ikke at det var noe problem. Den var god. Portugisisk om jeg ikke husker feil.
Samvittigheten: – Så du husker noe, altså?
Brille: – Jeg husker alt.
Samvittigheten: – Da husker du også hvor mange flasker vin det ble?
Brille: – Vi endte vel opp med fire.
Samvittigheten: – Fire flasker! Fire flasker vin!
Brille: – Vi var jo et par stykker…
Samvittigheten: – Men fire flasker vin, Brille!
Brille: – Fire flasker vin er da ingenting. Til mitt forsvar må jeg bare få si at samtalen faktisk var veldig bra, og at den holdt veldig høy kvalitet hele kvelden.
Samvittigheten: – Veldig høy kvalitet? Brille, du husker ikke engang hva dere snakket om!
Brille: – Jo, det gjør jeg. Vi snakket mye om musikk, både klassisk og pop og rock. Og litt om opera. Også var vi innom kunst, og vi var vel også innom litteratur også, såvidt jeg vet. Jo, og litt psykologi. Og en hel del annet moro. Det var veldig bra, skal jeg si deg. Du er egentlig bare sjalu for at du ikke fikk delta, du?
Samvittigheten: – Æsj, der vant du igjen, Brille!
Samvittigheten kikker surt ned i dynen en liten stund.
Samvittigheten: – Hvorfor kan ikke du bare være en normal fyr som går på fylla og gjør dumme ting og kliner med masse jenter du aldri ville tatt i med ildtang ellers og drar de med hjem og angrer som en gud dagen derpå?
Brille: – Du husker hvordan det gikk da vi ble enige om å prøve det forrige gang?
Samvittigheten: – Ja, det var jo totalt katastrofe! Du ryddet opp etter festen, Brille! Og fulgte folk hjem. Det er sånne ting som gjør at jeg føler meg som en dårlig samvittighet.
Brille: – Jeg synes du er en god samvittighet, jeg! Men unnskyld meg, nå skal jeg stå opp for å få noe ut av dagen.
Samvittigheten: – Æsj, så morgenfrisk du er! Jeg tror jeg holder sengen i dag, jeg.
Brille: – Vær så god! Rer du den opp når du er ferdig?
Samvittigheten: (ser stygt på Brille) – Ikke søren! Jeg skal rote den til mest mulig. Jeg tror til og med at jeg skal rote litt på rommet ditt også mens jeg først er igang. Sånn for å straffe deg litt.
Brille: – Glad i deg óg!