Brille sitter på skolen og jobber. Tvers overfor sitter en lyshåret pige fra Sørlandet.
Pigen: – Åh, hvorfor må vi skrive sånne håbløse obbgaver?
Brille: (tar frem sin pedagogiske side) – Fordi du lærer veldig mye av det.
Pigen: (setter øynene i Brille) – Du kommer te å bli en utrolig dårlig far.
Da vet vi det.
Historien gjentar seg. Uansett hvor mye man forsøker å kultivere førespelet med baking av olivenbrød og kurs i slipsknuteknyting så sporer det av. For enkelte relativt tidlig, for andre, vel, litt senere. Men når Pors åpner førespelet med noe relativt stive saker han hardnakket påstår var en «italiensk spesialitet» (som Brille mistenker aldri har vært i nærheten av verken Italia eller kontinentet forøvrig), vet man jo hvilken vei det går. Tross i både inntak av italienske spesialiteter og ryktet om fjorårets bedrifter, da han ble observert i baren råklinende med en dame, og nesten kastet ut på grunn av sine fingerferdigheter, klarte han også i år å ende opp med en dame, denne gangen i en mørk krok… Heldigvis sørget Poker for at det ikke foregikk noe uanstendig mens han ålte seg under samlige bord i lokalet og klaget over at Brilles samtale foregikk på et for høyt intellektuelt nivå.
Så endte det som i fjor, Brille fikk overnatte på Claptons sofa, og mens Brille bar Claptons gitar på veien oppover til gitarheltens residens, snakket Clapton selv i telefonen. «Fikk du med deg noen hjem? (…) Hahaha! Da vant jeg! Jeg fikk i hvert fall med meg noe…»
Brille var ute med gode venner i går da kvinnen ved nabobordet plutselig lente seg over mot Brille og spurte:
– Unnskyld, men foretrekker du silikonpupper eller ekte pupper?
Brille ble noe overrasket over spørsmålet, men tenkte at han kunne jo ta den unge damen alvorlig, og svarte høflig at han bare hadde erfaring med ekte kvinnebryst. Den unge damen satte deretter opp et sånt blikk kvinner har en tendens til å gi hunder, babyer og annet som er lite, og utbrøt:
– Åhhh! Så søt du er!
Hvis noen kan forklare Brille når han ble søt fordi han forteller sannheten, hadde han blitt svært glad. For ikke bare er søthetstrikset en skikkelig ussel hersketeknikk. Den er totalt ubesvarlig. Hvis Brille hadde sagt ”Nei, det er jeg ikke”, hadde kvinnen mest sannsynlig kløpet ham i kinnet og sagt ”Jo, du er søt!” Og hvis Brille hadde svart det selvfølgelige ”Det er du også.” er det stor sannsynlighet for at kvinnen hadde tatt Brille under armen og gått hjem. Brille fant ut at det enkeleste var å tie stille.
Postpost: Hvis det er noen lesere der ute som lurer på hvordan silikonpupper faktisk føles, ble Brille i går forklart at det var som å ta på to appelsiner. Det var strengt tatt mer informasjon enn det Brille trengte. Brille har derfor holdt seg langt unna alt i sitrusfamilien i hele dag.
Eksterne forelesere er alltid morsomt. I dag var det helt hysterisk. Etter ti minutter tikket en melding inn på mobilen min med det enkle budskapet «HJELP!». Nødropet kom fra en tre rader bak og litt til høyre som hadde kommet åtte minutter for sent. Bak han igjen hadde én okkupert fem klappseter og forsøkte å få skjønnhetssøvnen sin. Vår kjære foredragsholder hadde tydeligvis skrevet ned hvert ord hun skulle si i manuset sitt, og en som er mer tro mot noe finner man knapt i kirken. Men av hensyn til sin syke venn holdt Brille seg opptatt med å notere, og synes egentlig ting var helt ålreit, hyggelig selskap hadde han også. Da takket selvfølgelig projektoren for seg. Etter en relativt interessant pause hvor Brille fikk en innføring i singeldans for barn av en av sine medstudenter (en innføring som var mye mer spennede enn det jeg noen gang vil klare å gjenfortelle her), satte foreleseren seg ned på en stol midt i rommet for deretter å begynne høytlesningen, og Brille begynte å lure på om eventyrstunden var begynt da sidekvinnen ytret ønske om finne frem putene og sette seg i ring på gulvet.
På mystisk vis klarte vi imidlertid å overleve det hele, og karret oss ut i lyset til lunsj. Og da vi mette og fornøyde kom inn igjen, serverte kurslederen vår, som forøvrig må være stand-in for Morten Harket når A-Ha er ute på turné, tidenes beste historie. «Hun trodde ikke det var vordende journalister som var her, nei dere var alt for pene til det.» Nuff said.
Så var det eksamen igjen. Brille hadde strengt tatt forberedt seg på å sette hele sitt arbeid de siste tre månedene inn i historiske sammenhenger, trekke sære, faglige linjer mellom sitt eget arbeid og de forskjellige retningene, ja i det hele tatt jobbe mye og sove lite de neste tre døgnene.
Den gang ei. Eksamensoppgaven var riktignok på fem sider inkludert forside, mens den krevde en produksjon på seks sider. I tre eksemplarer med halvannen linjeavstand. Foreløpig har eksamens største utfordring vært ordet «paginere», som vi etter mye om og men har identifisert som et annet navn på å sidenummerere. Med slike fremmedord i oppgaveteksten blir jo til og med etiske refleksjoner peanøtter. Brille logger derfor av, og fortsetter å fundere på hvorfor han valgte ut akkurat de personene som dukket opp i eksamensreportasjen sin.
Av og til kan små avstikkere på internett utløse store bevegelser. Det skjedde i dag. Av en eller annen grunn ble jeg sittende og lese i Madeleines underholdende blogg, og kom etterhvert over denne posten. Brille behøver ikke bes to ganger for å kikke på video, og klikket umiddelbart på lenken. Tre hysterisk morsomme minutter fulgte, med småbriller hoppende over skjermen. Flere kom etterhvert til for å besiktige disse to små karene, og tilslutt hadde vi det riktig så trivelig. Hvem sa at internett var asosialt?
Stemningen steg enda noen hakk da det ble slått fast at de to skjermtrollene lignet mistenkelig på to av Brilles studiekamerater. Brilles gode venn og sidekick sendte umiddelbart ut fellesmail med lenke og det hele. Reaksjonene lot ikke vente på seg, og spesielt i TV-kjelleren var stemningen stor.
Kanskje litt for stor vil noen si, for etter et par timer dukket lenken til enda en video opp på fellesmailen. Og bare så dere er klar over det: dette er TV-Norges fremtid…
Etter at mysteriet med innerlommemyntene er oppklart (BrittMs forklaring var så god at Brille umiddelbart kjøper den, noen annen logisk forklaring har han ikke funnet), dro Brille på seminar.
Dermed har helgen vært tilbragt alene på et dobbeltrom et stenkast unna motorveien med gangavstand til stranden og muligheter for lange omveier på kjøreturen til butikken. Og det er utrolig hva man kan finne på når man er alene på et hotellrom. Riktignok blir det mye kjedeligere når møblene er skrudd fast i gulvet (hvem kom på den dumme ideen?), men å hoppe i sengen holder lenge for å underholde seg selv. Pay-TV og minibar er med andre ord helt bortkastet, jeg kan ikke skjønne at noen kan ha noe særlig moro med en 0,33 liters pils til femtilappen når man har en gratis seng stående rett ved siden av.
Men selv om Brille hadde et helt dobbeltrom for seg selv, ble helgen langt fra ensom. Ikke nok med at vi var nærmere tyve studentpolitikere samlet på ett sted (noe som i seg selv er ganske uforsvarlig), men UEFA hadde også vært så vennlig å booke inn ikke mindre enn tre (!) kvinnefotballag på samme hotell. Og med lag fra Spania (som gikk rundt og skulte stygt på oss nordmenn etter at de hadde tapt alle kampene sine), Ukraina (som sang ved frokostbordet og forærte treneren sin en flaske vodka til frokost (riktignok hadde han bursdag, men det får vel være grenser…)) og Sverige (som lurte fælt på hvor morsomt vi hadde det under førespelet lørdag kveld, og som hadde veldig lyst til å være med, hadde det ikke vært for at de skulle spille kamp søndag – mot Norge…) er man jo dømt til å ha en festlig helg. Tidenes mimemaraton lørdag kveld trekker også opp, bare prøv å mime «nattsvermer».
Ellers gikk helgen med til å konsumere store mengder softis, noe som ga Brille og hans venn kultstatus hos konferansevertinnen. Hun satte sin ære i å ha softis klar til frokost (men på grunn av en rebelsk softismaskin ble det først softis til lunch) og feiret avskjeden ved å lage tidenes høyeste softis (20 cm over kanten på begeret) til Brille og hans kamerat. Hva skal man si, vi gikk i hvert fall ikke sultne derifra.
Brille får snart et akutt anfall av fyllenerver, og det uten å ha drukket så mye som en dråpe alkohol. Situasjonen er nemlig følgende: på fredagens fantastiske fest skulle Brille kjøre hjem en venninne og en venn. Fordi det var blitt kaldt og Brilles venninne hadde jakken sin i Brilles bil, lånte Brille henne jakken hans som hun beholdt rundt seg til hun gikk ut av bilen hjemme hos seg selv. Deretter kjørte Brille sin kompis hjem, og returnerte til festen. Da alt var over, gikk Brilles venn, en annen venninne og Brille selv og kjøpte seg nattmat før Brille kjørte dem hjem, denne gangen med jakken sin på seg.
Så langt er alt vel – det var to veldig hyggelige kjøreturer, og Brille storkoste seg. Men da Brille skulle tømme lommene dagen etterpå, fant han et større pengebeløp i mynter på innerlommen, et beløp Brille ikke hadde lagt der selv. Brille trodde selvfølgelig at det var hans venninne som hadde lagt myntene der som takk for turen hjem (og eventuelt for lånet av jakken), og sendte straks en melding hvor han takket for den generøse gaven, og la til at han strengt tatt skyldte henne minst én kaffe etter at hun hadde donert ham et beløp som dekket bensinutgiftene i hvert fall ti ganger.
Overraskelsen var derfor stor da Brille natt til søndag fikk melding fra sin venninne hvor hun mente hun ikke kunne ta æren for pengene, hun hadde bare hatt kort på seg og hadde derfor tenkt å betale Brille senere. De siste dagene har Brille derfor jaktet febrisk på opphavet til pengene, men etterfoskningen har foreløpig ikke gitt resultater. Flere mistenkte har innrømmet at jo, de saver noen penger, men ingen vil påta seg ansvaret for at de har funnet veien ned i innerlommen(!) på Brilles jakke.
Imens går Brille livredd rundt og lurer på hvem i all verden det er som forærer ham et slikt beløp sånn helt uten videre. Og det på innerlommen! Eller er det noe Brille ikke husker fra festen fredag kveld..?
I dag våknet jeg med Ace Ventura-sveis og en forferdelig lyst på sjokolademelk. Siden har dagen bare blitt bedre. Hvilket sikkert har mye å gjøre med gårsdagens hendelser. Av en eller annen grunn treffer jeg stadig på gamle gode venner helt tilfeldig, noe som er like hyggelig hver gang, enten jeg støter på dem i Hegdehaugsveien eller de kaster bilen opp på fortauet når de kjører forbi. At vi hadde en kjempefest på Samfunnet i går, med The Deadlines’ beste konsert gjennom tidene trekker heller ikke ned, spesielt når jeg fikk en sang dedikert til meg.
Dessuten er det utrolig hvor hyggelig det er å kjøre folk hjem midt på natten med jazz i CD-spilleren og hyggelige diskusjoner, interne spøker og sprø påfunn. Nå går jeg ut og kjøper bursdagsgave til i kveld, noe som kan bli riktig så morsomt, i hvert fall for meg. Utrolig hvor mye bedre dagen blir når man sover til ett…
Brille har akkurat overlevd en helg bestående av ikke mindre enn to fremragende fester.
Det hele begynte fredag, da Brille og resten av fadderne og fadderbarna inntok et fireroms kollektiv i Vika med det mål å more seg. Og moro ble det definitivt, med vestlendinger iført nærmere ti jakker utenpå hverandre og en promille på nærmere to og en halv og dansker som diskuterte diksjon, for ikke å snakke om sjekkeskolen som foregikk i gangene. Dårligere sjekketriks skal man lete lenge etter, men det urovekkende er at folk ser ut til å sluke det meste hvis de bare har to promille i promille, noe som bekrefter dette med at dømmekraften svekkes kraftig ved inntak av alkoholer. Moro var det også å treffe igjen gamle venner fra ungdomsskoletiden som faktisk husket Brille (for å være helt ærlig hadde Brille aldri kjent henne igjen hvis ikke hun hadde spurt Brille om Brille var Brille.) Hvordan hun kjente igjen Brille? Jo, ganske riktig, på brillene…
Lørdag besluttet Brille å utforske Majorstuens festligheter og gikk på innflytningsfest hos det nyetablerte kollektivet bestående av de tre fremragende bloggere (Kristin, Lisa og Madeleine). Festen gikk stort sett ut på å klumpe seg sammen med de man kjente og holde seg lengst unna alle de andre, noe Brille vil si at de fleste lyktes ganske bra med. Men gøy var det å treffe igjen gode venner, noe som blant annet endte i fysisk utagering med tilhørende magekosing, henrykte omfavnelser og klemmer så inkluderende at selv Bjarne Håkon Hanssen ville blitt misunnelig. Brille må dessverre skuffe de av hans lesere som er ute etter de store skandalene og kjærleikshistoriene, dette er antageligvis det nærmeste noen kom klining.
Brilles samlede alkoholkonsum denne helgen? Nada.