Brilles blogg

Mamma Brille ringte, og som den pliktoppfyllende sønn han er, tok Brille telefonen.

Mamma Brille: – Du, nå har jeg en sang på hjernen du må finne ut hva er.
Brille: – Javel…
Mamma Brille: – La, la, la, laaa. Tralla, la, la, la. La, la laa. (osv.)
Brille: – Du er sikker på at det var “la laa”? For hvis det hadde vært “la la” tror jeg kanskje jeg vet hva det er.
Mamma Brille: – Ikke vær så lumpen, da. Finn heller ut hvilken sang det er.
Brille: – Først må jeg jo høre sangen!
Mamma Brille: – Det er med han svensken.
Brille: – Han svensken? Hvilken svenske? Kent? Bo Kaspers? Markoolio? Vikingarnarnana? Lill-Babs? Gunde Swan?
Mamma Brille: – Nei. Et eller annet med Nilsson, tror jeg.
Brille: – Tommy Nilsson?
Mamma Brille: – Er det noen som heter det?
Brille: – Det er det sikkert.
Mamma Brille: – Takk for hjelpen. Jeg er forresten hjemme om fem minutter.

FriFamilie har gjort underverker for vår familie.

– Jeg har to billetter til en konsert med en vokalgruppe på fredag, men kan ikke gå. Kan du?
Mamma Brille kikket spørrende på meg.
– Du kan jo ta med deg en. Ja, hun du traff i helgen. Hva var det hun het igjen? Det hadde vel vært koselig?
Og dermed satt Brille der med to billetter til en vokalaften på sin gamle skole på fredag. Grønne og fine, og relativt smale.
Jeg mistenker min mor for å forsøke å sette meg opp med noen. Problemet er bare det at Brilles mor ikke har skjønt at det faktisk går an å bare være gode venner. Brilles venninne har nemlig et godt forhold til en annen fyr, et forhold Brille håper skal bli riktig så bra etter hvert.
Brille har altså tatt imot, eller rettere sagt unngått å motsette meg å få, to billetter. Og har man først to billetter blir det trist å gå alene og overhøre konserten med en tom stol ved siden av seg. Å ha to billetter forplikter en til å invitere med seg en annen. Problemet er bare hvem.
Slike ting har man telefonlister til. Og Brille har vært igjennom sin flere ganger i dag. Uten resultat. For kravspekken er ikke liten:

• Det må være en Brille er såpass god venn med at det er naturlig å invitere med seg på vokalkonsert en fredagskveld. Her ryker Brilles gamle lærere, speiderledere og alle jobbkontaktene ut. Men fortsatt en anseelig mengde navn igjen.

• Det må være en som setter pris på vokalkonsert på en fredagskveld. Her ryker et par av Brilles festevenner, musikkhatere og hyttefarende venner. Men fortsatt snakker vi om det man må kunne kalle et godt utvalg, dog overrepresentert av det kvinnelige kjønn. Hadde det vært en rockekonsert, derimot, hadde saken stilt seg annerledes.

• Det må være en som ikke forstår ”Jeg har fått to billetter til vokalkonsert i morgen. Vil du være med?” som ”Jeg er utrolig dårlig til å finne på en unnskyldning for å be deg ut, og det beste jeg kom på var at jeg tilfeldigvis satt med to billetter som jeg trenger å få brukt når sannheten er at jeg egentlig har betalt overpris for å få tak i disse to billettene. Og jeg håper kvelden blir skikkelig romantisk og at jeg får følge deg hjem, at vi kysser i porten, og at jeg får lov til å be deg med ut en gang til.” Dette er den mest usikre kategorien, mest fordi Brille er like god til å ta inn signaler som en klump jord. (Enkelte hevder sogar dette har direkte sammenheng med Brilles dametilstand, noe Brille selv ikke ønsker å kommentere.) En paranoid gjennomgang av restene av telefonlisten ga et ark fullt av kruseduller og null leselige navn. Etter et nytt forsøk endte Brille opp med en relativt romslig liste, tatt i betraktning at det bare eksisterer en ekstra billett. Eller, sett på en annen måte, blir det utrolig trangt på setet ved siden av Brille.

Løsninger som kan fungere mottas med takk, men helst litt kvikt siden fredag fosser frem som forsvarets fregatter. Brille kan på sin side love både en flott aften, god oppvarting og følge til porten om det skulle være ønske om det. Men det er også det han lover.

Av og til kan små avstikkere på internett utløse store bevegelser. Det skjedde i dag. Av en eller annen grunn ble jeg sittende og lese i Madeleines underholdende blogg, og kom etterhvert over denne posten. Brille behøver ikke bes to ganger for å kikke på video, og klikket umiddelbart på lenken. Tre hysterisk morsomme minutter fulgte, med småbriller hoppende over skjermen. Flere kom etterhvert til for å besiktige disse to små karene, og tilslutt hadde vi det riktig så trivelig. Hvem sa at internett var asosialt?

Stemningen steg enda noen hakk da det ble slått fast at de to skjermtrollene lignet mistenkelig på to av Brilles studiekamerater. Brilles gode venn og sidekick sendte umiddelbart ut fellesmail med lenke og det hele. Reaksjonene lot ikke vente på seg, og spesielt i TV-kjelleren var stemningen stor.

Kanskje litt for stor vil noen si, for etter et par timer dukket lenken til enda en video opp på fellesmailen. Og bare så dere er klar over det: dette er TV-Norges fremtid…

I dag våknet jeg med Ace Ventura-sveis og en forferdelig lyst på sjokolademelk. Siden har dagen bare blitt bedre. Hvilket sikkert har mye å gjøre med gårsdagens hendelser. Av en eller annen grunn treffer jeg stadig på gamle gode venner helt tilfeldig, noe som er like hyggelig hver gang, enten jeg støter på dem i Hegdehaugsveien eller de kaster bilen opp på fortauet når de kjører forbi. At vi hadde en kjempefest på Samfunnet i går, med The Deadlines’ beste konsert gjennom tidene trekker heller ikke ned, spesielt når jeg fikk en sang dedikert til meg.

Dessuten er det utrolig hvor hyggelig det er å kjøre folk hjem midt på natten med jazz i CD-spilleren og hyggelige diskusjoner, interne spøker og sprø påfunn. Nå går jeg ut og kjøper bursdagsgave til i kveld, noe som kan bli riktig så morsomt, i hvert fall for meg. Utrolig hvor mye bedre dagen blir når man sover til ett…

Jeg er en enkel fyr å glede. Det er ikke så mye som skal til. En enkelt billett på tredje rad i et fullsatt Spektrum med Mr. Slowhand himself med en gitar mellom hendene er alt jeg krever. Og for en konsert! Begrepet “jamming” får en helt ny mening etter gårsdagen. Han beviste til sitt fulle at han lever opp til ryktet sitt, og etter både “Knowbody knows you when you’re down and out” og “Wonderful tonight” var kvelden så og si fullkommen. Men da han begynte på Dereck and the Dominos-versjonen av “Layla”. Ord kan bare ikke beskrive det. Enormt!

Kort sagt: det var definitivt verdt å stå ute i noen og ti kuldegrader et par timer en tidlig morgen i november. Denne konserten lever jeg antagelig på til jul.

Advarsel: Denne bloggposten er ikke morsom med mindre man skjønner internhumoren rundt “fleibede abekatt” som oppsto på en post-it-lapp på en dør på et nachspiel på et hotellrom på et hotell med softismaskin. Alle dere andre får ha meg unnskyldt…
Av og til slår det meg at agurktiden kanskje er det beste som kan skje. For når man leser slike saker, hvem kan vel la være å le høyt og livsforlengende?

Og til deg som googlet “kjøpe briller på nettet” og havnet her: jeg håper du koste deg! Hva med disse?

Det var morgen. Jeg ante fred og ingen fare, med frokosten trygt plassert foran meg og radioen (som en eller annen hadde satt på P4 for anledningen) stående på kjøkkenbenken, da en eller annen inni radioen bestemte seg for å spille Backstreet Boys med Everybody. Så langt all vel, fjortisene må jo få sitt de også. Bekymringen kom først da tekstlinjene “As long as there´ll be music, we´ll be coming back again” kom som lyd fra klar himmel. Panikken begynte å bre seg, og det gikk opp for meg at jeg i realiteten sto foran to valg: å høre comeback på comeback fra Backstreet Boys til jeg dør, eller klare meg uten musikk til jeg lider samme ublide skjebne. Det var som å velge mellom fanden og hans oldemor. Mellom et tragisk liv og et tragisk liv. Jeg begynte å frykte at enden var nær. Da gikk et lys opp for meg. Jeg kunne jo bare gjøre som næringslivet gjør; outsource hele greien til de som har peiling på det. Så til alle dere BSB-fans der ute, dere som hadde svære plakater av de fem guttene på rommet deres til lenge etter at det var anstendig, dere som satt utenfor Oslo Spektrum i mange timer for så å stå som sild i tønne mellom svette og illeluktende fjortiser for å få et lite glimt av bakgateguttene og som fremdeles synger med når sangene dukker opp på radio: værsågod, her har dere min andel Backstreet Boys, ta den, behold den, bruk den, gjør hva dere vil med den. Selv stikker jeg hodet ned igjen i sær alternativ rock som renser sjelen og øregangene og bringer harmonien tilbake i mitt liv.

P.S. Hvis jeg bare klarer å få slengt inn en eller annen lysfontene her, kunne jeg vikariere for herr Behn. Sånn hvis han skulle trenge enda mer ferie enn han allerede har.