Brilles blogg

Prepost: Denne posten inneholder enkelte sterke meningsytringer, og bør ikke leses av personer med svakt sinn eller dårlig hjerte.

Brille har kveldsvakt, og frøken Fryd kommer bort.
Frøken Fryd: – Hva er det du driver med?
Brille: – Jeg jobber.
Frøken Fryd: – Nå?
Brille: – Ja. Det er ikke alle som kan jobbe åtte til fire.
Frøken Fryd: (tenker seg litt om) – Nei…
Etter en liten tenkepause griper frøken Fryd Brilles vannglass som står på pulten, og tar en slurk. Brille kikker opp på henne.
Frøken Fryd: (tar glasset fra munnen) – Nei, var det ditt glass?
Brille nikker.
Frøken Fryd: – Herregud, det var ikke meningen, altså. (blir stille et par sekunder mens hun rødmer) Åh, nå merker jeg at jeg rødmer. Jeg ble skikkelig flau, jeg.
Brille: – Jeg tror det går bra.
Frøken Fryd: – Jeg skal ta med glasset og vaske det, jeg.
Brille: – Det går bra, jeg tror ikke jeg har så mange farlige sykdommer…
Frøken Fryd: – Nei, men jeg tok blodprøve i dag, så jeg er ikke helt sikker.

Brille har klart det utrolige. Han har fått en låsning i høyre kjevemuskel med det resultat at det gjør usannsynlig vondt å bite sammen. Resultatet er selvsagt at Brille med ett har blitt veldig glad i alt som havner i kategorien “flytende føde”, med andre ord mat som kan inntas med sugerør. hvilket etter hvert viser seg å ikke være store sakene. Suppe ser ut til å seile opp som en klar favoritt, med yougurt (uten enorme fruktbiter) på en klar andreplass. Likevel er det ikke til å stikke under en sofa at Brille egentlig skulle sett gelé høyt opp på listen, hadde det ikke vært for at næringsinnholdet er faretruende lavt og sannsynligheten for at man forbrenner flere kalorier enn man får i seg er så tett opptil én som man kan komme.
Det store spørsmålet er imidlertid hvordan i all verden Brille klarte dette. Min mor har lansert teorien om at jeg har åpnet munnen for verbale ytringer litt for ofte i det siste. Enkelte andre onde tunger vil ha det til at Brille har gapet over for mye i det siste. Brille nekter selvfølelig for det til det siste, men motparten fikk støtte fra uventet hold tidligere i dag da Brilles sjef gikk fra jobb og gjorde opptelling over hva Brille hadde gjort i løpet av dagen. Og når man er utenriksjournalist, politisk journalist, litteraturjournalist og korrekturleser på én og samme dag må man vel sies å ha en allsidig jobb, noe som tydeligvis har tatt knekken på min høyre kjevemuskel, en heller smertefull affære. Ironisk nok nytter det ikke å være stor gutt og bite tennene sammen.

I dag var det krise på desken. Frøken Fryd mistet et bakstykke til en øredobb mens hun satt i telefonen, og samtlige ble selvfølgelig utkomandert til full leteaksjon. Så kravlet vi rundt der da, på alle fire for å finne to gram sølv eller hva det nå er de er laget av (de sitter på baksiden av en perleøredobb, hvis noen av dere eksperter der ute skulle lure), mens vi fikk høre hvor forferdelig det var å miste det ene bakstykket, for da måtte man ta av seg begge øredobbene, en tragedie skal man dømme etter omtalen. Etter en unødvendig lang leteaksjon, som for min del bare resulterte i en tre meter lang telefonledning som ikke førte noen steder, ble gjenstanden tilslutt lokalisert nærmere kjøkkenet i tilsynelatende fin form. Så nå vet jeg at perleøredobbakstykker også har ben å gå på.

Og mens Kristin vandrer rundt på Stortorvet klokken 23.40 en fredagskveld, bragte vårt kjære Dagblad en praktisk guide til hva jenter bør gjøre for å unngå å bli voldtatt. Strengt tatt et tema man burde kunne slippe å ta opp, men verden er nå en gang sånn. Hvis vi ser helt bort ifra den plutselige opphopningen av blondiner på forsiden, er saken banebrytende og gir gjennom en slags enquete blant mer eller mindre kjente kvinner nye og revolusjonerende råd om hva man bør gjøre for å unngå å bli voldtatt, og jeg nevner i fleng: ikke gå alene. 2. august 2006 vil for alltid være den dagen da Dagbladet forvekslet nyhet- og faktaavdelingen.

I dag ville ikke fargelaseren virke, og Brille og hans gode kolleger gikk selvfølgelig løs på oppgaven med dødsforakt og glede i blikket. Sjefen var ikke like enig i prioriteringen, og sa klart og tydelig ifra om at vi ikke var ansatt her på grunn av våre glimrende IT-kunnskaper, men derimot en rekke andre egenskaper (som inkluderer å lete gjennom gode tusen soldatbilder på jakt etter amerikanske soldater). Dermed måtte vi krype til korset og ringe IT-konsulenten. Som ankom presis (kan man virkelig kalle seg IT-konsulent og samtidig være presis?) i en t-skjorte med den treffende skriften “Beklager, teknisk feil”

Argurktiden er over oss, og til tross for Storrusten i alle kanaler (her, her og her) går det overraskende bra i media om dagen. Desken på VG ser i hvert fall ut til å ha det greit, og serverer forsider som denne. Selv om jeg ikke kan garantere at fredagens forside ikke vil inneholde billige ordspill, tør jeg love at VG-deskens yndlingsord ikke blir å finne i hovedoppslaget i visse aviser.

Agurktiden gir meg i hvert fall mer enn nok tid til å pønske ut nye og sykt lange artikler. Alternativet hadde selvfølgelig vært å vente til Bettmo utbetaler hundre millioner i lønn til seg selv, Marcus sender brev med hvitt pulver i til hele Norge, eller at Tone blir banket opp av en gammel dame (hvilket ikke er så langt unna sannheten, skal man tro rapportene nordfra), men ettersom ingen ser ut til å skeie ut, får jeg ordne opp selv. Fortsettelse følger!

Krise! Etter bare et par dagers uteblivelse fra mitt faste kaffested grunnet logistikkproblemer (utrolig hvilke problemer en liten bro kan skape), er den søte, svenske tjejen borte, og erstattet med en norsk, riktignok veldreid jente, med en voldsom trang til å gå berserk med sjokoladesaus. Resultatet ble et kaffekrus totalt innsmurt i brun, tyktflytende guffe som nå har smittet over både på musen og tastataturet.

Heldigvis ble det hele oppveid av at vi på desken fikk gå berserk på et anseelig stykke bobleplast med gigantiske bobler. Og med en printer som har bestemt seg for å lage kunst istedenfor utskrifter later det til at resten av dagen her kan bli bra.

I går var det en østeuropeer innom jobben. På en merkelig engelsk forsøkte han å spørre meg:
Motorsykkelmann: – Can you take photograph of my motorcycle? One in colour, and one in black and white?
Brille: – Are you thinking about taking a photograph of your motorcycle in our studio?
Motorsykkelmann: – Yes, please.
Brille: – It’s only one problem. Our studio is located in the basement, and I don’t think we can drive the motorcycle down the stairs.
Motorsykkelmann: – Oh, that’s not problem. I’ve done it many times before.
Brille (som nå begynner å lure på hva for en kunde dette er): – But I’m not shure if the stairs will hold the weigth of the motorcycle.
Motorsykkelmann: – Is it cheap stairs?
Brille: – I don’t know what it cost, but it’s not built to barry a motorcycle. But in which size do you want the photograph?
Motorsykkelmann: – In passportsize, please.

For å gjøre en lang historie kort, etter mye om og men og kreative ideer for å få ned motorsykkelen, viste det seg at han skulle ha et bilde til førerkortet. Trafikkstasjonen må være et morsomt sted å jobbe…