Brilles blogg

– Også smiler vi!
Jeg sto med det ene benet trygt plantet på jorden mens resten av armene og bena sprellet i noe som skulle se ut som synkroniserte bevegelser. Det så sannsynligvis mer ut som om noen hadde løftet meg opp etter nakken og nå sto og dro i tråden som hang ned fra ryggen min av hjertens lyst. Jeg prøvde å presse frem et smil til det hyperaktive kvinnemennesket som sto foran meg. Det var bare munnen som lystret, den delte ansiktet i to like under nesen og understreket ytterligere sprellemannsfølelsen. Damen talte til åtte, før hun begynte å gå rundt seg selv mens hun begynte fra èn igjen. Du vet at det er en dårlig idè å la seg lede av mennesker som ikke kan telle lenger enn til åtte, det er mange sivilisasjoner som har gått til grunne på grunn av det. Se bare på Sesam Stasjon! Og Bjarne kunne telle helt til tyve.
– Fire! skrek damen.
Jeg sto på ett ben og strakk meg så lang jeg er mot venstre, en litt sånn ut-av-dusjen-etter-håndkle-mens-en-eller-annen-av-en-eller-annen-grunn-har-kommet-inn-på-badet-midt-i-dusjingen-og-ikke-ser-ut-til-å-ha-noe-interesse-av-å-forlate-rommet-følelse. Det håndkle kunne jeg faktisk trenge akkurat nå, men damen sendte meg et blikk som tydet på at det ikke ble noe mulighet til å få det de neste minuttene, og forklarte at når hun kom til fem var meningen at vi skulle velte over mot høyre, slik at vi landet på høyre ben. Jeg veltet meg over mot høyre, svingte armene en runde rundt hodet i noe som bare endte som kaos i en stilling som sikkert var ment å skulle ligne på Kong Fu, men som ikke ville skremme vettet av selv verdens minste kineser.
Imens hadde damen kommet til åtte, og begynte å telle på nytt fra èn.
– På fire sparker du mot høyre!
Jeg prøvde å rekke opp hånden for å si at det kanskje var en idè å gjøre samme bevegelse på fire, for da husket jeg i hvert fall at på fire, da skulle jeg stå på et ben og strekke meg ut fra dusjen på jakt etter et håndkle. Spørsmålet forsvant imidlertid i en kryssende venstrefot mens armene beveget seg mot høyre i en slags forberedelse til fallet som må være uungåelig når man beveger seg til og med åtte med livet som innsats.
Da gikk det opp for meg. Det er ikke varmt i helvete. Det er like under tyve grader, småklamt og en smule innestengt. I tillegg har noen slengt opp en speil rett foran deg, for å hele tiden minne deg om hvor utrolig teit du ser ut når du prøver å bevege deg anført av èn med så mye energi at man lurer på om hun falt oppi sukkerskålen som liten.
Forresten kan ikke djevelen telle lenger enn til åtte.

Dette innlegget ble publisert onsdag 21. november 2007 klokken 22.49 og er arkivert under Opplevelser. Du kan følge med på responsen til innlegget med RSS 2.0-strømmen. Du kan legge igjen en tilbakemelding eller en tilbakesporing fra din egen side.