Brilles blogg

Jeg har blitt med i gjengen.

Det var for et par uker siden, hvor det ennå var sånn at man måtte ha badering rundt livet for å bevege seg utenfor døren, at jeg tok mot til meg, og med Visa-kortet knugende i hånden snek jeg meg inn i sportsbutikken i ly av et tårn av fotballer sommeren garantert ville ta knekken på. Jeg krabbet meg under avdelingen for fotballdrakter, gled stille forbi sykkelavdelingen, og møtte veggen i avdelingen for allværsjakker. Det vil si, det heter ikke allværsjakker, allværsjakker er noe stygt og glorete som dukket opp på begynnelsen av nittitallet og som kongen og hvermann ikledde seg til enhver anledning, gjerne en av de mange tusen som var å oppdrive i en eller annen primærfarve, til nød en rosa overlevning fra åttitallet. Uansett, jeg rev ned jakke etter jakke helt til jeg fant riktig størrelse, en teltlignende sak i en grønnfarve så grønn at jeg ville gå i ett med banen om jeg spilte golf i den. Det hadde jeg ingen umiddelbare intensjoner om, istedet tok jeg jakken i en bylt under armen og la på sprang mot kassen. Forbi joggeskoavdelingen, tvers gjennom teltutstillingen og sniddet vinterens skirester før jeg kastet meg bak disken og brølte “Dette er et kjøp! Lang over kortterminalen!” Kortet glødet, tastene spratt, jeg rev med meg jakker, kvitteringer og poster og unngikk såvidt ekteparet i femtiårene før jeg kastet meg ut døren.

Dagen etter var det fremdeles vår i luften, luftfuktigheten lå og svulpet rundt hundre og jeg måtte ut. Jeg hadde ikke noe valg. Jakken måtte på. Så jeg spente den rundt, strammet hetten til det bare var noen få lysstråler som slapp inn før jeg satte benet utenfor, snek meg langs veggen og holdt meg i skyggen mens jeg la ruten gjennom tomme sidegater og trange smug. Det var først på trikken jeg la merke til dem. Blikkene. Da jeg gikk av, åpenbarte det seg en åpning mellom alle menneskene. Det var nesten så de prellet av meg. Folk i like jakker nikket gjenkjennende, som om vi hadde vært naboer i en årrekke. Det var smiling og blunking og hilsing. I heisen nikket fyren med sykkelhjelm hyggelig til meg og lurte på hvor i fjellet jeg hadde planer om å gå i sommer. Jeg mumlet noe om fullt og kø og krøtterstier, så lo han og gikk av i etasjen sin.

Da skjønte jeg det. Jeg er med i gjengen. Jeg er med i gjengen av de som trener hele året, tilbringer sommeren under vann og vinteren på ski og mest mulig av året mellom trær. Som trekker til byen på sykkel for å jobbe, og som kommer seg så fort som mulig hjem for å lufte Passopp. Jeg er med i gjengen som hater inneluft og elsker utestemme. På grunn av en jakke. At jeg ikke skjønte det før. Jeg er ute av trening.

Dette innlegget ble publisert mandag 4. juni 2007 klokken 22.10 og er arkivert under Tanker. Du kan følge med på responsen til innlegget med RSS 2.0-strømmen. Det er stengt både for kommentarer og tilbakeping.