Brilles blogg

Brille har fått telefonsveis.

Noe som selvfølgelig ikke må forveksles med hentesveis, pulesveis eller andre hårfine utskeielser. Telefonsveis er nemlig noe helt for seg selv. Fenomenet oppstår idet man bruker store deler av dagen i telefonen, med for eksempel Sverige. Og Sverige forstår som oftest ikke norsk, noe som fører til at Brille må snakke noe som i beste fall kan karakteriseres som svorsk, og i verste fall havner i kategorien tullesvensk, mens Sverige i andre enden mumler fornøyd mens han lurer på hva all verden den merkelige skapningen fra Norge driver med. Midt oppi dette ringer russeren på mobilen og begynner å legge ut på russisk mens Brille forsøker å forklare han først på engelsk, deretter på tysk og svensk at han nok har fått feil nummer, før russeren gir opp, legger på og ringer opp igjen to minutter senere.

Alt dette foregår mens Brille har på seg headsettet han fikk av IT-ansvarlig (rett fra esken, må vite, derfor alt pappstøvet på øreputen). Nå lurer sikkert den observante leser på hvor telefonsveisen kommer inn, og akkurat nå er vi ved kjernen til problemet. For idet Brille har på seg headsettet på sitt stort sett bustete hode, dyttes busten ned akkurat over ørene, slik at det nå står rett ut både foran og bak mens det midt på ligner en kornåker etter en vestlandsk sommer. Eller som fotografen sa det: “Eh, ja… Snu deg litt den veien. Litt til. Der har vi eliminert det meste, tenker jeg.”

Neste gang skal Brille svare “ja” når frisøren spør om han vil ha det kort ved ørene.

– Jøss! Hvem var det?
– Aner ikke.
– Er det eksen din?
– Eksen min? Nei! Jeg aner ikke hvem det var.
– Du aner ikke hvem det var?
– Nei.
– Du hilste jo akkurat på henne.
– Ja… Men det betyr ikke at jeg vet hvem det er for det.
– Du vet ikke hvem du hilser på?
– Hun hadde jo på seg noen solbriller som… ja, solbriller beskriver dem ikke godt nok. Solmaske er nærmere sannheten.
– Denne moten…
– Det er forferdelig hvordan den setter en effektiv stopper for mitt sosiale liv.
– Men det fjerner ikke det faktum at du fremdeles hilser på folk du ikke kjenner.
– Hun hilste, da vil det være uhøflig å ikke hilse tilbake.
– Kanskje du har blitt kjendis!
– Kjendis? Jeg? Jeg har en venninne som tror hun er kjendis. Det er det nærmeste jeg kommer det livet.
– Kanskje det var henne?
– Tro meg, hun ser ikke sånn ut…
– Så vi vet ikke hvem du hilste på, da?
– Nei…
(Kort pause.)
– Kanskje det bare er “hilse-på-folk-du-ikke-kjenner-dagen”?
– Kanskje det.

Høy hjerneaktivitet hos Brille etter to timer overtid.

Det er morgen, og Brille er i ferd med å mekke seg frokost da han tar opp et brød fra brødskuffen.

Mamma Brille: – Ikke ta det, det er helt ubrukelig.
Brille: –  Ubrukelig?
Mamma Brille: – Ja, du kan ikke bruke det til noe.
Brille dunker brødet i benken et par ganger.
Brille: – Du kan jo drepe en middels stor elg med dette her.
Mamma Brille: (overivrig) – Putt det nedi skuffen igjen!
Brille: – Hvorfor det?
Mamma Brille: – Vi kan jo spare det til jaktsesongen!

Jeg har blitt med i gjengen.

Det var for et par uker siden, hvor det ennå var sånn at man måtte ha badering rundt livet for å bevege seg utenfor døren, at jeg tok mot til meg, og med Visa-kortet knugende i hånden snek jeg meg inn i sportsbutikken i ly av et tårn av fotballer sommeren garantert ville ta knekken på. Jeg krabbet meg under avdelingen for fotballdrakter, gled stille forbi sykkelavdelingen, og møtte veggen i avdelingen for allværsjakker. Det vil si, det heter ikke allværsjakker, allværsjakker er noe stygt og glorete som dukket opp på begynnelsen av nittitallet og som kongen og hvermann ikledde seg til enhver anledning, gjerne en av de mange tusen som var å oppdrive i en eller annen primærfarve, til nød en rosa overlevning fra åttitallet. Uansett, jeg rev ned jakke etter jakke helt til jeg fant riktig størrelse, en teltlignende sak i en grønnfarve så grønn at jeg ville gå i ett med banen om jeg spilte golf i den. Det hadde jeg ingen umiddelbare intensjoner om, istedet tok jeg jakken i en bylt under armen og la på sprang mot kassen. Forbi joggeskoavdelingen, tvers gjennom teltutstillingen og sniddet vinterens skirester før jeg kastet meg bak disken og brølte “Dette er et kjøp! Lang over kortterminalen!” Kortet glødet, tastene spratt, jeg rev med meg jakker, kvitteringer og poster og unngikk såvidt ekteparet i femtiårene før jeg kastet meg ut døren.

Dagen etter var det fremdeles vår i luften, luftfuktigheten lå og svulpet rundt hundre og jeg måtte ut. Jeg hadde ikke noe valg. Jakken måtte på. Så jeg spente den rundt, strammet hetten til det bare var noen få lysstråler som slapp inn før jeg satte benet utenfor, snek meg langs veggen og holdt meg i skyggen mens jeg la ruten gjennom tomme sidegater og trange smug. Det var først på trikken jeg la merke til dem. Blikkene. Da jeg gikk av, åpenbarte det seg en åpning mellom alle menneskene. Det var nesten så de prellet av meg. Folk i like jakker nikket gjenkjennende, som om vi hadde vært naboer i en årrekke. Det var smiling og blunking og hilsing. I heisen nikket fyren med sykkelhjelm hyggelig til meg og lurte på hvor i fjellet jeg hadde planer om å gå i sommer. Jeg mumlet noe om fullt og kø og krøtterstier, så lo han og gikk av i etasjen sin.

Da skjønte jeg det. Jeg er med i gjengen. Jeg er med i gjengen av de som trener hele året, tilbringer sommeren under vann og vinteren på ski og mest mulig av året mellom trær. Som trekker til byen på sykkel for å jobbe, og som kommer seg så fort som mulig hjem for å lufte Passopp. Jeg er med i gjengen som hater inneluft og elsker utestemme. På grunn av en jakke. At jeg ikke skjønte det før. Jeg er ute av trening.