- Excuse me, Sir, sa Dumbo og dyttet et varmt haandkle opp i nesen paa Brille.
Brille braavaaknet og spurte hva det var.
- It’s breakfast-time, svarte hun.
- What is the clock, local time?
- It’s two in the morning…
Offisiell frokosttid over Midt-Oesten.
Mamma Brille ringte, og som den pliktoppfyllende sønn han er, tok Brille telefonen.
Mamma Brille: – Du, nå har jeg en sang på hjernen du må finne ut hva er.
Brille: – Javel…
Mamma Brille: – La, la, la, laaa. Tralla, la, la, la. La, la laa. (osv.)
Brille: – Du er sikker på at det var “la laa”? For hvis det hadde vært “la la” tror jeg kanskje jeg vet hva det er.
Mamma Brille: – Ikke vær så lumpen, da. Finn heller ut hvilken sang det er.
Brille: – Først må jeg jo høre sangen!
Mamma Brille: – Det er med han svensken.
Brille: – Han svensken? Hvilken svenske? Kent? Bo Kaspers? Markoolio? Vikingarnarnana? Lill-Babs? Gunde Swan?
Mamma Brille: – Nei. Et eller annet med Nilsson, tror jeg.
Brille: – Tommy Nilsson?
Mamma Brille: – Er det noen som heter det?
Brille: – Det er det sikkert.
Mamma Brille: – Takk for hjelpen. Jeg er forresten hjemme om fem minutter.
FriFamilie har gjort underverker for vår familie.
Brille overlevde helgen på hotell. Det var ikke på grunn av følgende samtale Brille hadde iført mørk dress i resepsjonen rundt klokken ni lørdag kveld.
Brille: – Unnskyld, men jeg lurte på om du kunne hjelpe meg med en ting. Det hadde seg nemlig sånn at jeg skulle ta meg en liten halvtime på øret i stad, og da la jeg meg på ekstrasengen vi har fått på familierommet vårt. Og mens jeg lå der, så forsvant plutselig bunnen ut av sengen så jeg havnet på gulvet. Så jeg lurte egentlig på om jeg kunne få en madrass til, for det er litt hardt å sove på det betonggulvet.
Resepsjonist: – Eh, og det tror du jeg kan fikse?
Brille: – Ja, eller det jeg trenger er egentlig bare et sted hvor det er litt stille og rolig og mulig å sove.
Resepsjonist: – Hm. Vi har jo litt plass bak her, da. Under disken.
Brille: – Ja, men det er kjempefint! Når er det at det begynner å bli rolig her i lobbyen? Sånn i to, tre-tiden?
Resepsjonist: (Kikker seg bak skulderen) – Oj, nå kommer hun som egentlig står her. Ikke si at jeg har vært her! (Løper vekk fra resepsjonen.)
Resepsjonist 2: – Hei, hva kan jeg hjelpe deg med?
Brille: – Jo, du skjønner det at jeg falt gjennom sengen da jeg skulle ta meg en liten lur i stad…
Resepsjonist 2: (Ser helt forskrekket ut.) – Oj!
Brille: – Slapp av, det gikk helt fint, men det betonggulvet er litt hardt å ligge på, så jeg lurte på om dere hadde noen alternativer. Også forsto jeg at dere hadde en plass under disken her.
Resepsjonist 2: (Enda mer forskrekket.) – Hva?
Brille: – Jeg trenger egentlig bare en madrass, altså. Det ender uansett bare med at Clapton…*
Resepsjonist 2: – Eh, vi sender opp en ny seng vi tenker jeg…
* Her skulle Brille fortsette med at Clapton uansett kom til å plukke ut sengebunnen når han kom tilbake fra nachspielet slik han gjorde året før. Men det gjorde han altså ikke.
Til tross for at produksjonen her de siste dagene har vært heller laber grunnet en helt umenneskelig arbeidsmengde den siste uken, har Brille nå klart å nå tresifret. Og det må jo feires med en liten kavalkade.
De femti første kan beskues her.
Foruten Brille har kanskje Lille-Brille vært en av de viktigste bidragsyterne til Brilles blogg de siste månedene. Ikke bare har han vist inngående forståelse for verden, men han har også drevet voksenopplæring i stor skala. Men det er langt fra Lille-Brille i familien Brille som har figuert gjennom postene. Pappa Brille gjorde et halvhjertet forsøk på å få Brille til å flytte hjemmefra, dog uten å lykkes. Imidlertid prøvde han igjen med sine kokkekunster, men lykkes ikke denne gangen heller, og fant tilslutt ut at forsonelse tross alt er det beste. Mamma Brille forsøkte å teste Brilles reaksjonsevne, med heller dårlige resultater men tok igjen ved å lære opp Brille i Lille-Brilles TV-vaner.
De siste månedene har på mange måter stått i festenes tegn. Brille dro på julebord med dårlige resultater, sjekket ut moderne juletrefester og, vel, prøvde seg på julebordsjangeren en gang til, med like dårlige resultater. Det hele fortsatte ved nyttår, og dro seg langt ut i det nye året. Brille har aldri ment at alkohol er helt essensielt for en bra fest, men i visse tilfeller hjelper det godt på samtalen, spesielt når det man skal ta opp er av en litt mer betent art, eller man skal uttrykke bekymringer over festens innhold. Dagen etter kan det imidlertid være greit å avklare hva som egentlig skjedde. Og hvis det ikke svarte helt til forventningene, kan det kanskje være like greit med en liten oppvask.
I løpet av de siste femti postene har Brille støtt på løse fugler, fått greie på sin mentale alder og lært at smitte er skumle saker. Shoppinggenene har fått kjørt seg i møte med svensker, og mens alt dette foregikk, klarte Brille å avsløre Bergen. Noe Dame-Brille har det imidlertid ikke blitt på Brille, til tross for at han både kunne ha vært gift og samboer nå. Kanskje er det like greit, siden Brille har fått slått fast hvordan det står til med hans faderlige egenskaper en gang for alle. Enkelte vil kanskje hevde at Brilles store problem er at han ikke tar et hint, og ikke vet å behandle damer, selv etter veldig, veldig omfattende kursing. Enkelte ganger er imidlertid problemet at noen tror Brille har tatt et ikke-eksisterende hint. Lett skal det ikke være.
Klokken var drøyt halv tolv, det var fredag kveld, og samtalen hadde på mystisk vis peilet seg inn på bryllup.
Vestlendingen: – Jeg var i bryllup, vet du. Og han duden var en sånn kristen fyr. Så da satt jeg der, da, i bunaden min som klødde og var fæl, og så på folk danse rundt mens jeg helte nedpå med Munkholm for å prøve å bli full. Det ble jeg jo ikke. Men jeg ble jævelig kvalm, da.
Brille: – Velkommen til min verden…
Telefonen ringer lørdag formiddag. Brille har allerede vært i aktivitet et par timer.
Johnny Depp: – Hei! Hvordan går det? Jeg ringer egentlig bare for å sjekke at du kom deg trygt hjem.
Brille: – Det gikk så fint, så. Men det var nok greit at jeg gikk når jeg gjorde.
Johnny Depp: – Å?
Brille: – På veien ut klarte jeg nemlig å invitere hun fine med ut for å ta en kaffe en dag.
Johnny Depp: – Det ligner jo ikke deg…
Brille: – Nei. Gudene vet hva som hadde skjedd hvis jeg hadde blitt der. Klining i baren eller noe, kanskje.
Johnny Depp: – Hahaha! Det har vi noen andre som står for.
Brille: – Ja, men i går var han mest opptatt av å flytte bardisken.
Johnny Depp: – Flytte bardisken?
Brille: – Ja, han sto og lente seg på den, og plutselig hadde den flyttet seg en halvmeter.
Johnny Depp: – Hahaha! Kostelig!
Brille: – Ja, han kan sakene sine. Men hvordan gikk det med dere? Tok festen seg opp?
Johnny Depp: – Nei, egentlig ikke. Clapton og jeg prøvde å samle sammen til nachspiel, men plutselig hadde hele nachspielet forsvunnet. Så da gikk vi hjem til Clapton og spiste en hel loff med leverpostei. Også sovnet Clapton midt i en setning, så da gikk vi og la oss.
Brille: – Sovnet midt i en setning?
Johnny Depp: – Jepp, han begynte å mumle noe, og da jeg spurte “Hva sa du, Clapton?” så snorket han.
Brille: – Hahaha! Fantastisk!
Johnny Depp: – Også sto vi opp, og Clapton laget egg og bacon, og nå er jeg på vei til banen.
Brille: – Ting er ved det samme gamle, altså?
Johnny Depp: – Ja…
Brille er på vei ned en isete bakke. Midt i står en gammel dame og strekker ut hånden.
Damen: – Nå var det godt du kom, unge mann!
Brille: – Trenger du hjelp? (Strekker ut hånden sin.)
Damen: – Ja, jeg har vært på sykehuset og alt mulig nå.
Brille: – Huff, er det noe alvorlig?
Damen: – Det er så glatt om dagen.
Brille: – Ja, vi får håpe at isen smelter fort.
Damen: – Nei, for da rekker jeg ikke hjem til fryseren.
Brille: – Da tror jeg det skulle være bart videre.
Damen: – Det var snill gutt, det tenker jeg. (Klapper Brille på kinnet.) Vent litt skal jeg se om jeg har noe til deg.
Brille: – Det er virkelig ikke nødvendig. Ha en fin dag!
Damen: – Da er du her neste gang jeg trenger hjelp også da?
Brille: – Eh, jada.
Glem alt du har lært om Bergen. Det stemmer ikke.
For å avlive myten med en gang. Det regner ikke i Bergen. Fire dager, fire hele dager, og det nærmeste man kom nedbørsrekorder var en litt fuktig lørdag kveld. Slikt sømmer seg som kjent ikke for en by befolket av innbyggere som er overbevist om at de er i ferd med å utvikle svømmehud mellom tærne. Paraplyautomatene, sydvestene og de hypermoderne allværsjakkene er bare skalkeskjul for å lure godtroende nordmenn til å tro at Bergen er Norges våteste sted. Det er selvfølgelig så langt fra sannheten som man kan komme. Det er nemlig Bærum som er Norges våteste sted, noe de takler ypperlig med sine veldrenerte villaer, veloppdragne sjåfører og velkledde garderober. Gro sa at det er typisk norsk å være god. En hvilken som helst bæring ville sagt at det er typisk bærumsk å være best. Men siden villaprisene i Bærum ville ha stupt hvis allmuen fant ut at Bærum er Norges våteste sted, trives bæringene godt med å forlede verden til å tro at Bergen ligger to regndråper foran. Likevel benytter de enhver anledning til å fortelle hvor walk-in-closet-et skal stå, og informere om hvem sin pappa som får mest regn på sin nye BMW.
Bergenserne, på sin side, synes det hele er helt ålreit, og later til å benytte samme taktikk som sine forfedre, som jo oppdaget og navnga Island, en relativt koselig øy med sine varme kilder, kalde isbreer og kvinner som har fått navnet sitt fra trær som ikke lenger eksisterer på sagaøyen. Det holder inntrengere ute, og byen fri for plagsomme østlendinger uten kulturell kompetanse. Brille burde sannsynligvis luktet lunten lenge før, da det viste seg at flyet var så tomt på veien over fjellet, at samtlige passasjerer ble stuet sammen helt bakerst sammen med kaffetrakteren. Da var det andre boller på vei fra Bergen, med et fly som var så fullt at man måtte be naboen om å bla om når man leste avisen. Her skulle det egentlig vært et fancy sitat om rotter og synkende skip, men det har Brille glemt. Sitatet altså.
Myten om at bergensere går bersherk bare de ser en ball er også sterkt overdrevet. Nyere forskning viser at bergensere flest er mer interessert i Bjørn Borg-pysjbukser enn lærkuler på gress, og at det er mer sannsynlig at du får deg en skikkelig dusj enn glade tilrop hvis du skulle finne på å rope “Brann! Brann!” i en middels stor folkemengde. For bergensere i Bergen går ikke med branndrakter og brannflagg, og skriker og skråler og synger sanger så fulle av nødrim at enhver bryllupsdikter ville rødme ved tanken. I Oslo derimot, gjør de alt de kan for å skremme noen stakkars hovedstadsborgere unna Karl Johan hele cupfinalehelgen og godt ut i uken også, bare for å være på den sikre siden. Men hjemme forholder bergensere flest seg rolig til det meste, spiser raspeballer på torsdag og går tur på Fløyen på lørdag.
Og hvis du ikke har skjønt det før, så bygger alt dette opp under teorien om at Herman Friele har tenkt å gjøre som paven, og lage sin lille stat i staten, med sin egen, lille personlige hær bestående av trommende smågutter som marsjerer rundt i festlige kostymer med noen trefliser mot skulderen mens de venter på at det skal komme et skip til Bjørgvin. Så pakket Brille sammen den ubrukte oljehyren og de uinnvidde gummistøvlene og forlot det Ole Paus har kalt “Norges største grend”. For denne gang.
Det er slike samtaler som får Brille til å undre på hvorfor han ikke jobber i butikk:
Ekspeditør: – Hei! Kan jeg hjelpe deg med noe?
Kunde: – Ja, jeg ser etter to jenter, i tretten-fjortenårsalderen som er på jakt etter en Bjørn Borg-pysjbukse. Vet du hvor de er?
Ekspeditør: – Eh, Bjørn Borg-pysjbuksene er i hvert fall innerst i lokalet…
Sånn gjør man det i Bergen…