Brilles blogg

Samvittigheten sitter i fotenden av Brilles seng og ser bebreidene på ham.
Samvittigheten: – Ja, ja, Brille. Dette var vel ikke helt etter planen.
Brille: (har akkurat slått opp øynene og forsøker å reise seg opp i sengen) – Nå er jeg ikke helt med…
Samvittigheten: – Gårsdagen, Brille. Det ble vel en smule senere enn planlagt?
Brille: – Eh, ble det? Jeg var da hjemme før ett?
Samvittigheten: – Syv hadde du satt deg som mål. Et par øl og hjem klokken syv. Det var målet.
Brille: – Sa jeg det?
Samvittigheten: – Det var det vi bestemte, ja. Og hva er det første du begynte med?
Brille: – Å ha det hyggelig?
Samvittigheten: – Nei, det var ikke det jeg tenkte på.
Brille: – Det var det jeg tenkte på…
Samvittigheten: – Det var ikke det jeg tenkte på. Du begynte å drikke vin.
Brille: – Å, det? Jeg ser ikke at det var noe problem. Den var god. Portugisisk om jeg ikke husker feil.
Samvittigheten: – Så du husker noe, altså?
Brille: – Jeg husker alt.
Samvittigheten: – Da husker du også hvor mange flasker vin det ble?
Brille: – Vi endte vel opp med fire.
Samvittigheten: – Fire flasker! Fire flasker vin!
Brille: – Vi var jo et par stykker…
Samvittigheten: – Men fire flasker vin, Brille!
Brille: – Fire flasker vin er da ingenting. Til mitt forsvar må jeg bare få si at samtalen faktisk var veldig bra, og at den holdt veldig høy kvalitet hele kvelden.
Samvittigheten: – Veldig høy kvalitet? Brille, du husker ikke engang hva dere snakket om!
Brille: – Jo, det gjør jeg. Vi snakket mye om musikk, både klassisk og pop og rock. Og litt om opera. Også var vi innom kunst, og vi var vel også innom litteratur også, såvidt jeg vet. Jo, og litt psykologi. Og en hel del annet moro. Det var veldig bra, skal jeg si deg. Du er egentlig bare sjalu for at du ikke fikk delta, du?
Samvittigheten: – Æsj, der vant du igjen, Brille!
Samvittigheten kikker surt ned i dynen en liten stund.
Samvittigheten: – Hvorfor kan ikke du bare være en normal fyr som går på fylla og gjør dumme ting og kliner med masse jenter du aldri ville tatt i med ildtang ellers og drar de med hjem og angrer som en gud dagen derpå?
Brille: – Du husker hvordan det gikk da vi ble enige om å prøve det forrige gang?
Samvittigheten: – Ja, det var jo totalt katastrofe! Du ryddet opp etter festen, Brille! Og fulgte folk hjem. Det er sånne ting som gjør at jeg føler meg som en dårlig samvittighet.
Brille: – Jeg synes du er en god samvittighet, jeg! Men unnskyld meg, nå skal jeg stå opp for å få noe ut av dagen.
Samvittigheten: – Æsj, så morgenfrisk du er! Jeg tror jeg holder sengen i dag, jeg.
Brille: – Vær så god! Rer du den opp når du er ferdig?
Samvittigheten: (ser stygt på Brille) – Ikke søren! Jeg skal rote den til mest mulig. Jeg tror til og med at jeg skal rote litt på rommet ditt også mens jeg først er igang. Sånn for å straffe deg litt.
Brille: – Glad i deg óg!

Brille sitter i kantinen og spiser lunsj sammen med frøken Duracell og frøken Oversykepleier. Følgelig aner han fred og ingen fare.
Frøken Duracell: (helt ut av det blå, og relativt høyrøstet) – Æ har itj pult siden 16. september!
Brille forsøker diskré å fortsette spisingen, men setter i forvillelsen en vårrullbit i feil rør. Frøken Oversykepleier ser ut som om frøken Duracells utspill er helt dagligdags, og fortsetter med fiskepuddingen, uten å ofre Heimlich eller andre manøvre en tanke.
Frøken Duracell: (uten en blygsel) – Før kunne æ bare pule for å pule…
Hun setter blikket i Brille, som etter en relativt høy flakkende blikk-aktivitet kommer på den briliante ideen at hvis han bare stirrer hardt nok ned i tallerkenen vil hun kanskje komme inn på et annet samtaleemne.
Frøken Duracell: – Ka med dæ, Brille? Har du pult i år?
Brille kikker fremdeles hardt på den ene, lille vårrullen som ligger på tallerkenen mens han rister livredd og nevrotisk på hodet.
Frøken Duracell: – Vil du snakk om det?
Brille: – Eh, nei, jeg tror ikke jeg har behov for det.
Frøken Duracell: – Men æ har det!
Da begynte Brille å se etter nærmeste nødutgang. Heldigvis kom to studiekamerater av Brille og slo seg ned ved bordet. De lurte på hva vi snakket om.
Frøken Duracell: – Nej, bare litt pensum og sånt.