Brilles blogg

Brille har tenkt å avslutte uken, eventuelt begynne den nye uken, med nok en historie fra virkeligheten. I går brukte nemlig Brille duffelcoaten sin for første gang denne høsten. Brille liker duffelcoaten sin, mest fordi den er god og varm og samtidig fungerer den til det meste man skulle finne på å ikle seg. Hva Brille hadde på seg er ikke viktig, ei heller hvor han var på vei (Brille skulle på ost og vin-fest, noe hans venninne omtalte som “Typisk deg” med himlende øyne). Så Brille tar på seg duffelen, og stryker på dør. På veien kommer han til å stikke hånden i lommen, og til hans store forundring var den relativt velfylt. Opp av lommen drar Brille en halvfull pakke tyggegummi (Extra sølvmint, men verken type eller tyggegummi er vesentlig for denne historien), en kvittering fra Kiwi og to kinobilletter. Alt fra forrige vinter (dateringene på kvitteringen og kinobillettene tilsier tidlig mars måned). Og det er her historien begynner, folkens. Historien om hvorfor ikke Brille går på klassisk date lenger.

Det var altså midtvinters, og Brille føk rundt og hadde alt for mye å gjøre. Midt oppi dette spør en liten frøken om han ikke har lyst til å finne på noe. Brille, som her har gjøremål opp til ørene, sier i et eller annet øyeblikk (med helt andre tanker i hodet) “ja”, og i løpet av et par sekunder hadde Brille klart å havne på date. (De av dere som kjenner til Brilles omgang med frøkener slo vel relativt raskt fast at historien gjentar seg, men akkurat det får vi ta en annen gang.) Det må vel legges til at dette kanskje ikke akkurat var Brilles plan, og at han fikk en smule panikk da han først oppdaget hva som hadde skjedd. Men dagene gikk, og plutselig var det ikke lenge igjen. Brille traff på den lille frøkenen, og lurte på hva de skulle gjøre, noe hun gjorde helt klart at Brille hadde vær så god å finne ut av. I denne situasjonen kunne Brille tatt henne med på naturhistorisk museum. Problemet er bare det at museumsbesøking innebærer at man må snakke, og siden Brille har null peiling på naturhistorie hadde det betydd at Brille måtte ha snakket med denne frøknen. Og for å unngå pinlige situasjoner tenkte Brille at det kanskje var greit å finne et sted hvor man ikke behøver å snakke sammen. Så Brille endte på kino.

De av dere som nå tenker at det jo var en idiotisk idé, fikk sannsynligvis gode karakterer på ungdomsskolen. Kinoprogrammet i mars var ikke spesielt rikt, og Brille ville for enhver pris unngå kjærlighetsfilmer med mye spyttutveksling, og priste seg derfor lykkelig da han fant en film med Rowan Atkinson, også kjent som Mr. Bean. Riktignok har han dukket opp i noen av tidenes største romatiske komedier, Fire bryllup og en gravferd – som jo definerte sjangeren britisk romantisk komedie – og Love Actually – som vel må sies å trone på toppen over dem alle (mest fordi man ikke konsenterer seg om ett par, men isteden går løs på nærmere et dusin). Likevel, med tittelen En hushjelp til besvær, og med Rowan Atkinson som prest (igjen) trodde Brille at dette skulle fungere. Litt halvdårlig slapstickhumor har da aldri tatt livet av noen. De av dere som har sett filmen skjønner hvordan de neste to timene var, for dere andre kan jeg bare si at etter hvert som likene (!) hopet seg opp på lerretet ble stemningen labrere og labrere, og tatt i betraktning den relativt pinlige seansen på kafé før kinoen var det ikke rart at hun aldri spurte om vi skulle finne på noe igjen. Det hører med til historien at hun relativt raskt etter kinofadesen fant ut at hun ville dra til utlandet til høsten. Og der er hun såvidt jeg vet ennå.

Kvitteringen fra Kiwi? Datert dagen etter. Én cola og en bollepose. Lunsj når Brille trenger litt tid for seg selv.

Brille har funnet ut hvem hans mystiske nattavenn er. Etter en lang og strevsom etterforskning viser det seg nemlig at nattavennen ikke er noen annen enn den syvogethalvt år gamle datteren til en av Brilles venninner. Og for dere som nå tenker at det vel var lovlig ungt og pønsker ut morsomme vitser om barnerov, det kommer mer.

Det hadde seg nemlig slik at Brille var ute med en stor gjeng venner og spiste pizza her for ikke lenge siden. Og fordi det var pizza, og fordi det var lite vits i å bruke opp en barnevakt på en pizzakveld, ble syvogethalvtåringen med mammaen sin. Og siden vi her snakker om en syvogethalvtåring som definintivt liker å være i sentrum, må det har fortonet seg som det reneste paradis å få oppmerksomheten til noenogtyve unge voksne som egentlig kunne tenkt seg en liten hjerteknuser på deltid. Syvogethalvtåringen fant imidlertid rimelig fort ut at Brille var morsomme saker. Ikke bare står håret hans til alle kanter, men det faktum at han er godt over 1,64 gjør han til en morsom klatrevegg. Dermed inkluderer bildene fra kvelden et legendarisk blinkskudd hvor Brille står og noterer på en blokk med syvogethalvtåringen hengende på ryggen med armene litt vel godt rundt halsen hans. Like uforglemmelig var det da Brilles gode venn skulle fortelle om da han gjennomsøkte rommet til Brille på jakt etter porno under bursdagen hans, mens det eneste han fant var biografien om Trygve Hegnar. Brilles venn hadde ikke før rukket å nevne p-ordet før han så inn i to forskremte barneøyne, og begynte å stamme “Bøker. Bøker.” Han har forøvrig fremdeles ikke turt å spørre mammaen om hun fikk spørsmålet “Mamma. Hva er porno for noe?” da de kom hjem.

Helt forskremt kan hun tydeligvis ikke være, for syvogethalvtåringen har vært Brilles hovedleverandør av nattameldinger de siste ukene. Og som ikke det er nok har hun befalt både Brille og mammaen sin om at Brille må være barnevakt neste gang. Brille trodde rekkefølgen var at man først fikk seg kjæreste, deretter ble gift og så fikk barn. Men nå later det til at Brille kjører livet oppned. Og hvis det resulterer i at man får en ferdig oppdratt syvogethalvtåring til låns et par ganger i måneden, og ens eneste oppgave er å være kul onkel, er han helt for det.

Dommeren: – Ja, Brille. Du står her tiltalt for å ved hjelp av en bloggpost ha ført to unge mennesker sammen. Erklærer du deg skyldig etter tiltalen?
Brille: – Absolutt!
Dommeren: – Du vet hva dette innebærer?
Brille: – Bryllup? Taler? Fest og moro?
Dommeren: – Dette er uhørt, Brille! Du har med viten og vilje ført to uskyldige unge mennesker sammen. Er du virkelig klar over hva du har gjort?
Brille: – Ja. Det vil si, jeg var ikke det da jeg først postet bloggposten, men du vet, det skjer mange morsomme ting her i verden, og dette er definitivt en av dem.
Dommeren: – Det er det verste jeg har hørt!
Brille: – Spør du meg, er dette det beste jeg har hørt.
Dommeren: – Du burde skamme deg!
Brille: – Det ser jeg ingen grunn til. Jeg har jo bare gjort min plikt som borger.
Dommeren: – Kaller du å poste visse personers kjærlighetspreferanser offentlig for å gjøre sin plikt som borger?
Brille: – Strengt tatt er det min plikt å skrive om det som opptar meg. Hvorfor ellers skulle jeg blogge? Og at jeg tilfeldigvis i en innskutt bisetning skulle nevne noe om visse personers kjærlighetspreferanser er vel noe man må regne med under det som opptar meg.
Dommeren: – For en moral!
Brille: – Men jeg må jo få understreke at det skjedde uten noen som helst form for identifikasjon, som alt annet på Brilles blogg.
Dommeren: – Hvordan kan det ha seg at denne kjærlighetspreferansen som du blogget om kjente igjen seg selv hvis du anonymiserte alle i bloggposten?
Brille: – Jo, nå skal du høre. Denne venninnen min som jeg blogget om ga frivillig lenken til Brilles blogg til sin kjærlighetspreferanse for at han skulle kunne lese litt om meg. Det hun glemte å gjøre var å sjekke hva jeg hadde blogget om sist. For der lå jo nettopp posten om hennes kjærlighetspreferanser. Så denne fyren la sammen to og to, han virker relativt oppegående spør du meg – det har da aldri vært noen forbrytelse, og spurte min venninne om det var henne jeg hadde blogget om. Min venninne skummet deretter innlegget raskt, omtrent til hun så at det var henne, og sa ja. Senere tok hun seg tid til å lese innlegget i sin helhet, og da skjønte hun hva hun hadde svart ja på. Men fyren ante tydeligvis et lite håp, og du vet, det gikk jo strålende. Jeg hadde jo oppmuntret henne så mye jeg kunne, for han hørtes jo ut som en ålreit fyr.
Dommeren: – Hva??? Oppmuntret du henne til å innlede et forhold? Har du gått helt fra vettet?
Brille: – Nei, jeg håper ikke det. Det gikk jo så fint forrige gang jeg oppmuntret en venninne til å satse på en fyr, så jeg tenkte at da kunne jeg gjenta suksessen.
Dommeren: (bøyer seg kraftig frem over lovsamlinger og alt annet på bordet foran han og skriker) – Har du gjort dette før? Er du fullstendig riv ruskende gal?
Brille: – Nei, jeg håper da ikke det. De er jo lykkelige alle sammen, og hva er bedre enn det?
Dommeren: – Er du klar over hvilken fare du er for samfunnet? Hva ville skje hvis alle holdt på som deg?
Brille: – Ja, si det. (Brille tier klokt om at verden mest sannsynlig hadde blitt et fantastisk mye bedre sted å være hvis all spelising var like enkelt som det han opplevde med sin venninne og hennes kjærlighetspreferanse.)
Dommeren: – Jeg dømmer der herved til seks måneders samfunnstjeneste. Har du noen planer om hva du skal bruke dem til?
Brille: – Vel, jeg har jo bloggen min. Og noen venner som fremdeles er single…

Brille var på vei hjem fra jobben og klokken var rundt halv ti da han i en dårlig opplyst gate traff på en venn av seg vandrende rundt med en liten kvinne iført en hvit kåpe som lignet det jentene først i korpset har på seg på 17. mai. Brille holdt på å spørre sin venn om han hadde funnet seg en liten drillpike å ta med seg hjem da han introduserte henne som en barndomsvenninne og begynte å fortelle om at de hadde sittet sammen i ungdomsrådet i en større by i de nordlige delene av Norge. Brille spurte om hun også studerte, og hun svarte at nå bedrev hun politikk på heltid, hvorpå Brilles venn begynte å snakke om studentpolitikk med Brille. Akkurat da kom en mann gammel nok til å være faren til alle tre gående mot oss. Han stoppet opp og hilste på drillpiken. Deretter rakte han hånden frem mot Brille. Brille håndhilser, og presenterer seg, hvorpå mannen presenterer seg han også, uten at Brille får med seg navnet hans. Brille synes det er noe kjent med han, men klarer ikke å koble hvor han har sett mannen før, og med lørdagens utskeielser friskt i minne tenker Brille at dersom mannen ikke dro kjensel på Brille, så var det i hvert fall ingen Brille har truffet så godt at han burde kjent han igjen. Mannen og drillpiken blir stående og snakke, og det samme blir Brille og hans venn. Til slutt sier mannen ”ha det!” og fortsetter oppover den dunkle gaten.
– Hvem var det? spør Brille.
– Næringsministeren.
– Akkurat…

Postpost: Brille har akkurat lett igjennom Stortingets representantliste og funnet ut at drillpiken har fast plass på Løvebakken. I morgen skal plakaten med bilder av samtlige stortingsrepresentanter bestilles. Den skal henges opp over sengen.

Plutselig var hun der. En kvinne en viss forfatter med sekser i kulturavisen VG nok ville beskrevet som “en sjarmerende kvinne med øyne zå vakre zom perler, ører som muzlinger og hår zom vaiende ziv i vinden.” Utseendet er egentlig uvesentlig, det viktige er at Brille ble overbevist om at han hadde sett henne før. Så Brille benytter sjansen, går bort og komplimenterer genseren hennes. Han får et genert “takk” tilbake, men den store gjenkjennelsen er ikke tilstede. Brille fortsetter smalltalken samtidig som han forsøker å fiske etter noe som kan plassere henne i det store bildet. Men det ble som en skattejakt, mye graving med ingen funn. Brille blir likevel mer og mer sikker på at han har truffet henne før, og plumper tilslutt ut med det store spørsmålet “har vi truffet hverandre før?”, hvorpå den stakkars kvinnen rygger to skritt tilbake og i samme øyeblikk går det opp for Brille hvilken utrolig forferdelige sjekkereplikk han akkurat har avlevert. Hun stammer frem et forskremt “jeg tror ikke det”, før hun begynner å flakke med blikket. Brille prøver nå desperat å sette fart på de små grå for å finne en passasje ut av den pinlige situasjonen, og i ren desperasjon klamrer han seg til den eneste replikken som er mulig å oppdrive. “Du har ikke en søster, da?” Hvilket hun (sjansen er jo minimal, men likevel) faktisk har. Og dermed ble vi stående og snakke om søsteren, og ting ble riktig så hyggelig.

Om Brille kjenner søsteren? Tydeligvis ikke…

Hoteller er kjedelige saker. Det vil si, det er helt greit, men ikke spesielt koselig. Og strengt tatt skjer det ikke så mye der heller. Derfor har Brille noen tips å komme med til de av dere som tilbringer helgen på hotell.

• Hoppe i sengen (dette er klassikeren, og mye mer fornuftig å gjøre borte enn hjemme)
• Ommøblere rommet
• Teste ut interntelefonen (hvem bor på hvilke rom)
• Ringe resepsjonen og stille eksistensielle spørsmål (som regel er resepsjonen 9)
• Skrive brev til kongen på hotellets brevpapir
• Synge i dusjen (helt annen akustikk enn hjemme)
• Danse rundt på rommet
• Ligge på gulvet og kikke opp i taket

Brille har med andre ord nok å gjøre denne helgen.