Brilles blogg

Brille har tenkt å avslutte uken, eventuelt begynne den nye uken, med nok en historie fra virkeligheten. I går brukte nemlig Brille duffelcoaten sin for første gang denne høsten. Brille liker duffelcoaten sin, mest fordi den er god og varm og samtidig fungerer den til det meste man skulle finne på å ikle seg. Hva Brille hadde på seg er ikke viktig, ei heller hvor han var på vei (Brille skulle på ost og vin-fest, noe hans venninne omtalte som “Typisk deg” med himlende øyne). Så Brille tar på seg duffelen, og stryker på dør. På veien kommer han til å stikke hånden i lommen, og til hans store forundring var den relativt velfylt. Opp av lommen drar Brille en halvfull pakke tyggegummi (Extra sølvmint, men verken type eller tyggegummi er vesentlig for denne historien), en kvittering fra Kiwi og to kinobilletter. Alt fra forrige vinter (dateringene på kvitteringen og kinobillettene tilsier tidlig mars måned). Og det er her historien begynner, folkens. Historien om hvorfor ikke Brille går på klassisk date lenger.

Det var altså midtvinters, og Brille føk rundt og hadde alt for mye å gjøre. Midt oppi dette spør en liten frøken om han ikke har lyst til å finne på noe. Brille, som her har gjøremål opp til ørene, sier i et eller annet øyeblikk (med helt andre tanker i hodet) “ja”, og i løpet av et par sekunder hadde Brille klart å havne på date. (De av dere som kjenner til Brilles omgang med frøkener slo vel relativt raskt fast at historien gjentar seg, men akkurat det får vi ta en annen gang.) Det må vel legges til at dette kanskje ikke akkurat var Brilles plan, og at han fikk en smule panikk da han først oppdaget hva som hadde skjedd. Men dagene gikk, og plutselig var det ikke lenge igjen. Brille traff på den lille frøkenen, og lurte på hva de skulle gjøre, noe hun gjorde helt klart at Brille hadde vær så god å finne ut av. I denne situasjonen kunne Brille tatt henne med på naturhistorisk museum. Problemet er bare det at museumsbesøking innebærer at man må snakke, og siden Brille har null peiling på naturhistorie hadde det betydd at Brille måtte ha snakket med denne frøknen. Og for å unngå pinlige situasjoner tenkte Brille at det kanskje var greit å finne et sted hvor man ikke behøver å snakke sammen. Så Brille endte på kino.

De av dere som nå tenker at det jo var en idiotisk idé, fikk sannsynligvis gode karakterer på ungdomsskolen. Kinoprogrammet i mars var ikke spesielt rikt, og Brille ville for enhver pris unngå kjærlighetsfilmer med mye spyttutveksling, og priste seg derfor lykkelig da han fant en film med Rowan Atkinson, også kjent som Mr. Bean. Riktignok har han dukket opp i noen av tidenes største romatiske komedier, Fire bryllup og en gravferd – som jo definerte sjangeren britisk romantisk komedie – og Love Actually – som vel må sies å trone på toppen over dem alle (mest fordi man ikke konsenterer seg om ett par, men isteden går løs på nærmere et dusin). Likevel, med tittelen En hushjelp til besvær, og med Rowan Atkinson som prest (igjen) trodde Brille at dette skulle fungere. Litt halvdårlig slapstickhumor har da aldri tatt livet av noen. De av dere som har sett filmen skjønner hvordan de neste to timene var, for dere andre kan jeg bare si at etter hvert som likene (!) hopet seg opp på lerretet ble stemningen labrere og labrere, og tatt i betraktning den relativt pinlige seansen på kafé før kinoen var det ikke rart at hun aldri spurte om vi skulle finne på noe igjen. Det hører med til historien at hun relativt raskt etter kinofadesen fant ut at hun ville dra til utlandet til høsten. Og der er hun såvidt jeg vet ennå.

Kvitteringen fra Kiwi? Datert dagen etter. Én cola og en bollepose. Lunsj når Brille trenger litt tid for seg selv.