Brilles blogg

Dommeren: – Ja, Brille. Du står her tiltalt for å ved hjelp av en bloggpost ha ført to unge mennesker sammen. Erklærer du deg skyldig etter tiltalen?
Brille: – Absolutt!
Dommeren: – Du vet hva dette innebærer?
Brille: – Bryllup? Taler? Fest og moro?
Dommeren: – Dette er uhørt, Brille! Du har med viten og vilje ført to uskyldige unge mennesker sammen. Er du virkelig klar over hva du har gjort?
Brille: – Ja. Det vil si, jeg var ikke det da jeg først postet bloggposten, men du vet, det skjer mange morsomme ting her i verden, og dette er definitivt en av dem.
Dommeren: – Det er det verste jeg har hørt!
Brille: – Spør du meg, er dette det beste jeg har hørt.
Dommeren: – Du burde skamme deg!
Brille: – Det ser jeg ingen grunn til. Jeg har jo bare gjort min plikt som borger.
Dommeren: – Kaller du å poste visse personers kjærlighetspreferanser offentlig for å gjøre sin plikt som borger?
Brille: – Strengt tatt er det min plikt å skrive om det som opptar meg. Hvorfor ellers skulle jeg blogge? Og at jeg tilfeldigvis i en innskutt bisetning skulle nevne noe om visse personers kjærlighetspreferanser er vel noe man må regne med under det som opptar meg.
Dommeren: – For en moral!
Brille: – Men jeg må jo få understreke at det skjedde uten noen som helst form for identifikasjon, som alt annet på Brilles blogg.
Dommeren: – Hvordan kan det ha seg at denne kjærlighetspreferansen som du blogget om kjente igjen seg selv hvis du anonymiserte alle i bloggposten?
Brille: – Jo, nå skal du høre. Denne venninnen min som jeg blogget om ga frivillig lenken til Brilles blogg til sin kjærlighetspreferanse for at han skulle kunne lese litt om meg. Det hun glemte å gjøre var å sjekke hva jeg hadde blogget om sist. For der lå jo nettopp posten om hennes kjærlighetspreferanser. Så denne fyren la sammen to og to, han virker relativt oppegående spør du meg – det har da aldri vært noen forbrytelse, og spurte min venninne om det var henne jeg hadde blogget om. Min venninne skummet deretter innlegget raskt, omtrent til hun så at det var henne, og sa ja. Senere tok hun seg tid til å lese innlegget i sin helhet, og da skjønte hun hva hun hadde svart ja på. Men fyren ante tydeligvis et lite håp, og du vet, det gikk jo strålende. Jeg hadde jo oppmuntret henne så mye jeg kunne, for han hørtes jo ut som en ålreit fyr.
Dommeren: – Hva??? Oppmuntret du henne til å innlede et forhold? Har du gått helt fra vettet?
Brille: – Nei, jeg håper ikke det. Det gikk jo så fint forrige gang jeg oppmuntret en venninne til å satse på en fyr, så jeg tenkte at da kunne jeg gjenta suksessen.
Dommeren: (bøyer seg kraftig frem over lovsamlinger og alt annet på bordet foran han og skriker) – Har du gjort dette før? Er du fullstendig riv ruskende gal?
Brille: – Nei, jeg håper da ikke det. De er jo lykkelige alle sammen, og hva er bedre enn det?
Dommeren: – Er du klar over hvilken fare du er for samfunnet? Hva ville skje hvis alle holdt på som deg?
Brille: – Ja, si det. (Brille tier klokt om at verden mest sannsynlig hadde blitt et fantastisk mye bedre sted å være hvis all spelising var like enkelt som det han opplevde med sin venninne og hennes kjærlighetspreferanse.)
Dommeren: – Jeg dømmer der herved til seks måneders samfunnstjeneste. Har du noen planer om hva du skal bruke dem til?
Brille: – Vel, jeg har jo bloggen min. Og noen venner som fremdeles er single…

Dette innlegget ble publisert tirsdag 7. november 2006 klokken 23.50 og er arkivert under Venner. Du kan følge med på responsen til innlegget med RSS 2.0-strømmen. Det er stengt både for kommentarer og tilbakeping.