Brilles blogg

– Hvordan går det med piken med gullkjolen?
Fatima setter seg ned ved siden av Brille. Han kikker bort på henne.
– Men så fortell, da!
– Fatima, begynner Brille.
– Jeg har jo ikke sett piken med gullkjolen siden vi traff henne for snart to måneder siden.
– Men dere er jo skapt for hverandre!
– Hun har kjæreste.
– Liten bagatell. Hun skjønner fort at det er du som er mannen i hennes liv.
– Fatima! Jeg trodde du var en rettroende muslim. Har ikke dere noen sånne bud om å bryte ekteskapet eller noe sånt?
– Jo, jo. Men ekteskap er en ting. Et forhold kan man da bryte opp. Ingen big deal. Hun kommer garantert til å gjøre det når hun finner ut at du er drømmemannen.
– Men først må jeg jo treffe henne igjen.
– Så inviter henne med på kino. Da skjønner hun at du mener alvor.
– Jeg kan jo ikke invitere en jente som er i et forhold med på kino for å bli sammen med henne. Det er umoralsk.
– Problemet med deg er at du er alt for samvittighetsfull.
– Og det kommer fra deg?
– Ja!
Fatima kikker ut i luften.
– Men du må i hvert fall love meg å komme i bryllupet mitt.
– Skal du gifte deg?
– Nei, men det gjelder å planlegge.
– Har du planlagt bryllupet ditt allerede?
– Selvfølgelig! Og ikke bare mitt…

Brille sitter på skolen og jobber. Tvers overfor sitter en lyshåret pige fra Sørlandet.
Pigen: – Åh, hvorfor må vi skrive sånne håbløse obbgaver?
Brille: (tar frem sin pedagogiske side) – Fordi du lærer veldig mye av det.
Pigen: (setter øynene i Brille) – Du kommer te å bli en utrolig dårlig far.

Da vet vi det.

Historien gjentar seg. Uansett hvor mye man forsøker å kultivere førespelet med baking av olivenbrød og kurs i slipsknuteknyting så sporer det av. For enkelte relativt tidlig, for andre, vel, litt senere. Men når Pors åpner førespelet med noe relativt stive saker han hardnakket påstår var en “italiensk spesialitet” (som Brille mistenker aldri har vært i nærheten av verken Italia eller kontinentet forøvrig), vet man jo hvilken vei det går. Tross i både inntak av italienske spesialiteter og ryktet om fjorårets bedrifter, da han ble observert i baren råklinende med en dame, og nesten kastet ut på grunn av sine fingerferdigheter, klarte han også i år å ende opp med en dame, denne gangen i en mørk krok… Heldigvis sørget Poker for at det ikke foregikk noe uanstendig mens han ålte seg under samlige bord i lokalet og klaget over at Brilles samtale foregikk på  et for høyt intellektuelt nivå.
Så endte det som i fjor, Brille fikk overnatte på Claptons sofa, og mens Brille bar Claptons gitar på veien oppover til gitarheltens residens, snakket Clapton selv i telefonen. “Fikk du med deg noen hjem? (…)  Hahaha! Da vant jeg! Jeg fikk i hvert fall med meg noe…”

Brille var ute med gode venner i går da kvinnen ved nabobordet plutselig lente seg over mot Brille og spurte:
– Unnskyld, men foretrekker du silikonpupper eller ekte pupper?
Brille ble noe overrasket over spørsmålet, men tenkte at han kunne jo ta den unge damen alvorlig, og svarte høflig at han bare hadde erfaring med ekte kvinnebryst. Den unge damen satte deretter opp et sånt blikk kvinner har en tendens til å gi hunder, babyer og annet som er lite, og utbrøt:
– Åhhh! Så søt du er!

Hvis noen kan forklare Brille når han ble søt fordi han forteller sannheten, hadde han blitt svært glad. For ikke bare er søthetstrikset en skikkelig ussel hersketeknikk. Den er totalt ubesvarlig. Hvis Brille hadde sagt ”Nei, det er jeg ikke”, hadde kvinnen mest sannsynlig kløpet ham i kinnet og sagt ”Jo, du er søt!” Og hvis Brille hadde svart det selvfølgelige ”Det er du også.” er det stor sannsynlighet for at kvinnen hadde tatt Brille under armen og gått hjem. Brille fant ut at det enkeleste var å tie stille.

Postpost: Hvis det er noen lesere der ute som lurer på hvordan silikonpupper faktisk føles, ble Brille i går forklart at det var som å ta på to appelsiner. Det var strengt tatt mer informasjon enn det Brille trengte. Brille har derfor holdt seg langt unna alt i sitrusfamilien i hele dag.

Pappa Brille kom feiende ned på Brilles rom med en fart som bare kunne tilsi at PC-en hans hadde tygget sine siste bits og var på vei til de evige strender med ypperlige surfeforhold herfra og til evigheten, og at Brille derfor måtte begrave den til Øystein Sundes udødelige ord ”Av DOS har du kommet, i dass skal du gå, og av Mac skal du gjenoppstå.”
Men den gang ei.
Pappa Brille: – På seminaret jeg var på i går var det en gammel dame som reiste seg opp og sa hun skulle fortelle en vits.
Brille lurte allerede her på hvor dette bar, men som den høflige sønnen han er, vet han at det av og til tar litt tid før Pappa Brille kommer til poenget, og lot han derfor fortsette i håp om at dette var noe han ikke kunne gå glipp av.
Pappa Brille: – Jo, også sa hun at hun hadde et småbruk ved Gardermoen som hun trengte noen som kunne overta.
Her kunne ikke Brille holde seg lenger.
Brille: – Òg?
Pappa Brille: – Jeg skal ringe henne etterpå, så får vi se hvordan det blir. Men jeg tror hun var mest interessert i hva hun selv skulle gjøre.
Brille begynner her virkelig å lure på om det har gått rundt for sin kjære far.
Brille: – Skal du flytte på gård oppe ved Gardermoen?
Pappa Brille: – Nei, jeg skal ikke det. Men jeg tenkte det var en glimrende mulighet for deg til å få litt kontakt med kaniner og katter og sånt.
Brille må innrømme at det rett og slett var tomt for ord i hodet hans på dette tidspunktet.
Pappa Brille: (kikker på klokken) – Men jeg må gå og ringe henne nå, for hun er sikkert ikke så sent oppe.
Deretter forsvinner Pappa Brille opp, mens Brille ble sittende igjen og fundere over hva som var vitsen.

Enten man liker det eller ei, så er julen på vei. Og foruten ribbe, pinnekjøtt, julekaker, kalendere og alskens andre godsaker, innebærer det clementiner. Noe Mamma Brille tydeligvis har fått med seg, for nå er kjøkkenet fullt av dem. Omsetningen går tydeligvis ikke så bra, så da Brille satt i sofaen og så på TV, ropte hun fra kjøkkenet og lurte på om han ville ha en clementin. Brille, som har blitt stappet full av propaganda om at fem om dagen er bra, tenkte at det var en god idè, og takket ja. Glad over å bli kvitt noen av de oransje sitrusfruktene kom Mamma Brille løpende ut fra kjøkkenet, og svingte armen akkurat som om hun skulle kaste noe. Brille ble veldig overrasket, og den første tanken hans må ha vært ”Hei, noe lite, orange og ballformet er på vei mot meg. Best å lukke øynene.” Og så gjorde han det. Det gikk to sekunder, og Brilles neste tanke må ha vært ”Hvorfor i all verden har ikke den clementinen gått i veggen ennå?”, da det plutselig gikk opp for Brille at clementinen med stor sannsynlighet var på vei mot ham. ”Her gjelder det å beskytte seg.” må ha vært Brilles siste tanke før han kastet seg ned på gulvet i fosterstilling, sånn cirka fire sekunder etter at clementinen skulle ha forlatt Mamma Brilles hånd, og til Mamma Brilles store fornøyelse der hun sto med clementinen i hånden. Kanskje var det like greit at Brille aldri havnet i forsen.

Gatene var fulle, folk var fulle og Brille var på vei hjem midt i julebordsesongen. Så gikk han der da, sikksakk mellom vaiende menn og snublende kvinner og alt annet som måtte være i veien. I sitt stille sinn tenkte Brille at det på mange måter er godt at det bare er julebord halvannen måned i året og kikket bekymret bort på den midtlivskriserammede damen som lå på bakken og vred seg i latterkramper over at en liten mann med asiatisk utseende hadde gått forbi. Brille derimot, hadde ikke tid til slike aktiviteter, og fortsatte nedover fortauet mellom fnisende jenter og brautende gutter til han plutselig måtte stoppe. For like foran Brille sto en mann og danset fugledansen i retning Brille. Brille forsøkte å passere kvirrevittmannen, men han var så langt inne i dansen at han ikke la merke til at det var noen andre i nærheten, og danset derfor fornøyd rundt på fortauet. Brille skjønte at han måtte få kontakt med spirivippen, hevet stemmen litt og sa “unnskyld”. Kvirrevittmannen, som nå var midt i vingedelen, kaklet et eller annet, tok en slags hjelpesløs piruett, snublet og ble liggende kaklende og sprellende på bakken. Brille prøvde å få kontakt med ham, men fikk bare merkelige fugelyder til svar. Å prøve å få tak i den ene vingen var også håpløst, så Brille fant ut at det beste var å overlate ham til kompisene, og fortsatte deretter nedover fortauet til lyden av stadig svakere kykkelikyer.

Tilfeldig utvalg av Brilles samtaler med Lille-Brille siste døgn:

Lille-Bille: – Jeg traff eksen til Noddy i går.
Brille: – Hva sa hun det godt?
Lille-Brille: – Hun bar rundt på en baby.
Brille: (overrasket) – Har hun fått barn?
Lille-Brille: (lener seg frem og hvisker) – Jeg tror hun hadde stjålet den.

–––––
Brille sitter på jobben. Mobilen ringer:
Brille: – Hei!
Lille-Brille: – Det er fullt på Bislet. Du vet ikke om andre steder vi kan spise kebab?
Brille: – Og det spør du meg om?
Lille-Brille: – Eh…ja?

–––––

Lille-Brille: – Hvis du skal låne bilen må du si ifra ett døgn før.
Brille: – Hvorfor det?
Lille-Brille: – Fordi den er full av telefonkataloger. Men bare frem til lørdag. Da skal jeg kjøre trommesettet mitt, så da må de ut.
Brille: – Hvor skal du gjøre av katalogene da?
Lille-Brille: – Eh… jeg finner vel et sted.

Er det rart Brille er glad i Lille-Brille?

Siden det ser ut til at Brille har bedre kontakter der oppe enn han trodde, er det nok tryggest å være forsiktig med hva man publiserer her de nærmeste dagene. Derfor passer det bra at Brille i dag passerte 50 poster. Og det har virkelig vært 50 bra poster i løpet av det siste knappe halvåret.

Det begynte bra. Riktig så bra begynte det. De observante der ute vil legge merke til at Kaffeflickan dukket opp allerede i første post, dog uten navn. Den andre posten ble i sin helhet viet henne, så et lite opphold (om froskemenn) før hun dukket opp igjen, denne gangen litt overskygget av badevakting og herr Dressmann. Så forsvant hun sporløst, før hun til alt hell dukket opp igjen, men da var det tid for å ta farvel. Kaffeflickan og Brille kunne fått et riktig fantastisk liv sammen, de, hadde det ikke vært for Brilles venner.

Imens ga Brille dere muligheten til å bli med han på jobben og oppleve hvordan man takler språkvansker med østeuropeere, eller printerproblemer. Og før vennene snudde seg mot Brille, tok han dere med på fest med dem. I tillegg lanserte Brille teorien om hvorfor han fremdeles er singel, en teori vennene hans forkastet, men som strengt tatt forklarer mye. I samme åndedrag presenterte Brille sine fremtidsutsikter, som fikk tilnærmet samme mottagelse som singelteorien. Brille forsøkte seg også som forsker, dog med varierende hell (det må legges til at Brilles blogg aldri har blitt så bra besøkt som den torsdagen).

De første femti postene har også inneholdt noen mysterier. Noen har blitt oppklart, mens andre forblir uoppklarte (dog med en ganske god forklaring fra BrittM). Brille har lært at snillheten hans tydeligvis er til salgs, og hva som kan skje hvis man surfer på andre folks blogger.

Brille har også måttet møte i retten for sine bloggposter, men må kunne sies å ha kommet heldig fra det. Han har også lekt med tanken på å skrive usannheter, men kom tilslutt til fornuft. I tillegg gjorde Brille et tappert forsøk for å få noe til felles med en ganske så vakker kvinne, men fikk det ikke helt til. Like etterpå gikk han på en ny smell. Deretter fortalte Brille om sin siste klassiske date, før han sender en henvendelse til kong Vinter og oppdager at han har litt større gjennomslagskraft enn han strengt tatt var klar over.

Og dermed bet denne artikkelen seg i halen, et gammelt triks som gir leseren den samme følelsen som Gro, nemlig at “alt henger sammen med alt”. Brille lover uansett å ikke stoppe ved de første femti, og håper dere blir med videre. Takk for alle flotte innspill og kommentarer – fortsett med det!

Jeg trodde vi hadde en avtale. Du skulle sørge for hvit vinter med null regn, slaps og klisterføre, så skulle jeg være snill. Okey, kanskje jeg kom med et par frekke kommentarer overfor Prinsessen da jeg traff henne på toget i dag, men du vet at hun tross alt fortjener å bli satt litt på plass. Jeg mener, hun er jo den av mine venninner som ligger tettest opptil Barbie, og hvis ikke jeg hadde mobbet henne med jevne mellomrom hadde hun sannsynligvis blitt helt uspiselig. Hun tåler det og mer til, det vet du jo selv.
Dessuten vil jeg påpeke at jeg var særdeles hyggelig mot Ståle Krapyl da han mobbet meg for morgenkaffen vi inntok på kafeen klokken ti. Jeg kunne også ha slått damen som snek i køen, slik at hun fikk sitteplass og ikke jeg, i hodet med en paraply, men også det unngikk jeg (at jeg ikke hadde en paraply for hånden glemmer vi her og nå).
At jeg kanskje mobbet Lilleblanks venninne litt for at hun trenger en tøffel til mann, synes jeg heller ikke er et grovt overtramp, hun nektet å innse det selv, og jeg har fått anerkjennende ord for min spådom fra flere kanter.
Så du, mr. kong Vinter. Jeg kan ikke helt se at du har overholdt din del av avtalen, og jeg har derfor følgende forslag til forlik: Vi skrur på varmen litt, bare akkurat så mye at vi får tørket opp denne slushen som nå ligger spredt over det ganske land, og deretter, på tørr bakke, legger vi et vakkert lag med nysnø. Sånn ti-femten centimeter. Deal?

Varm vinterklem fra Brille