Brilles blogg

Brille har begynt å få nattameldinger. Noe som forsåvidt er veldig koselig, det er vel noen år siden han sist fikk slike meldinger, og det har ikke blitt mindre koselig av den grunn. Problemet er bare det at Brille ikke aner hvem meldingene kommer fra. Første gang Brille fikk nattameldingen, sto det bare “Natt natt (-.’”, og siden Brille ikke kjente igjen nummeret, trodde han at den var sendt feil. Men istedenfor å sende en sur og vrang melding tilbake, sendte Brille en hyggelig nattamelding tilbake, med klem, navn og det hele, så stakkaren som hadde sendt meldingen feil skulle skjønne at meldingen var kommet til feil person, men fremdeles ha en god natt.

Det ble som med kommunisme, tanken er god, men den fungerer ikke i praksis. Neste kveld dukket det nemlig opp en ny melding på Brilles mobil. Brille svarte igjen, fremdeles med klem, navn og ønske om en god natt, og slik har det fortsatt. Brille har nå forsøkt alt av opplysninger, kataloger og søk uten resultat. Det verste er imidlertid at det har gått så lang tid at Brille ikke tør å spørre vedkomne hvem han eller hun er. Og dermed fortsetter de koselige nattameldingene å strømme inn. Men om ikke annet vet Brille i hvert fall at det er en person der ute et sted som er glad i han.

Eksterne forelesere er alltid morsomt. I dag var det helt hysterisk. Etter ti minutter tikket en melding inn på mobilen min med det enkle budskapet “HJELP!”. Nødropet kom fra en tre rader bak og litt til høyre som hadde kommet åtte minutter for sent. Bak han igjen hadde én okkupert fem klappseter og forsøkte å få skjønnhetssøvnen sin. Vår kjære foredragsholder hadde tydeligvis skrevet ned hvert ord hun skulle si i manuset sitt, og en som er mer tro mot noe finner man knapt i kirken. Men av hensyn til sin syke venn holdt Brille seg opptatt med å notere, og synes egentlig ting var helt ålreit, hyggelig selskap hadde han også. Da takket selvfølgelig projektoren for seg. Etter en relativt interessant pause hvor Brille fikk en innføring i singeldans for barn av en av sine medstudenter (en innføring som var mye mer spennede enn det jeg noen gang vil klare å gjenfortelle her), satte foreleseren seg ned på en stol midt i rommet for deretter å begynne høytlesningen, og Brille begynte å lure på om eventyrstunden var begynt da sidekvinnen ytret ønske om finne frem putene og sette seg i ring på gulvet.

På mystisk vis klarte vi imidlertid å overleve det hele, og karret oss ut i lyset til lunsj. Og da vi mette og fornøyde kom inn igjen, serverte kurslederen vår, som forøvrig må være stand-in for Morten Harket når A-Ha er ute på turné, tidenes beste historie. “Hun trodde ikke det var vordende journalister som var her, nei dere var alt for pene til det.” Nuff said.

Her om dagen (det er vel riktigere å si uken, for de går alt for fort for tiden) fikk jeg mail fra ProzacRambo som befinner seg i eksil i Nicaragua. Og ProzacRambo, hvis navn er en følge av hennes ekstreme humør og fysiske utskeielser overfor oss andre, overrasket ikke. Mellom frekkheter og andre spydige kommentarer etterlyste hun det ProzacRambo lever og ånder for, nemlig sladder. Brille har derfor forsøkt å vrenge hjernen for å komme på noe. Der var det mye unyttig kunnskap, men sladderet glimret med sitt fravær.

Så hva skriver man tilbake? Brille kunne selvsagt diktet opp noen skandaler. ProzacRambo er jo på den andre siden (undersiden) av kloden uansett, og vil ikke merke noe forskjell. Brille kunne derfor lagt ut i det vide og brede om hvordan deKorte løp og fektet vilt rundt seg med sverd i Oslo sentrum. Han kunne fortalt at Mummi har falt i en av de mange trappene opp til leiligheten, og derfor har gips på begge bena, om frøken Vil som har sluttet på universitetet for å reise Norge rundt i en gammel campingbil for å frelse fedrelandet, eller at frøken Knøtt har blitt sjef for et pyramidespill, og forrige uke ble arrestert under en politirazzia. Historien om da Hønk nesten fikk Idol-Tone på kroken, uten å vite hvem det var, kunne også slått an. Brille kunne smurt skikkelig på og fortalt om at Moteløven har lagt an på en av ProzacRambos beste venninner og at de nå går svanger med planer om å flytte sammen i Moteløvens flunkende nye residens, eller at Lilleblank endelig har funnet mannen i sitt liv – på 1,69.

Men det ville være å lyve. Og det vil ikke Brille drive med. Derfor blir det en vanlig, kjedelig mail til ProzacRambo om at livet går sin vante gang i Tigerstaden uten de store skandalene. Når Brille tenker seg om, tror han at det aldri har vært færre skandaler enn denne høsten. Om det er fordi enkelte befinner seg i Nicaragua vites ikke.

– Jeg har to billetter til en konsert med en vokalgruppe på fredag, men kan ikke gå. Kan du?
Mamma Brille kikket spørrende på meg.
– Du kan jo ta med deg en. Ja, hun du traff i helgen. Hva var det hun het igjen? Det hadde vel vært koselig?
Og dermed satt Brille der med to billetter til en vokalaften på sin gamle skole på fredag. Grønne og fine, og relativt smale.
Jeg mistenker min mor for å forsøke å sette meg opp med noen. Problemet er bare det at Brilles mor ikke har skjønt at det faktisk går an å bare være gode venner. Brilles venninne har nemlig et godt forhold til en annen fyr, et forhold Brille håper skal bli riktig så bra etter hvert.
Brille har altså tatt imot, eller rettere sagt unngått å motsette meg å få, to billetter. Og har man først to billetter blir det trist å gå alene og overhøre konserten med en tom stol ved siden av seg. Å ha to billetter forplikter en til å invitere med seg en annen. Problemet er bare hvem.
Slike ting har man telefonlister til. Og Brille har vært igjennom sin flere ganger i dag. Uten resultat. For kravspekken er ikke liten:

• Det må være en Brille er såpass god venn med at det er naturlig å invitere med seg på vokalkonsert en fredagskveld. Her ryker Brilles gamle lærere, speiderledere og alle jobbkontaktene ut. Men fortsatt en anseelig mengde navn igjen.

• Det må være en som setter pris på vokalkonsert på en fredagskveld. Her ryker et par av Brilles festevenner, musikkhatere og hyttefarende venner. Men fortsatt snakker vi om det man må kunne kalle et godt utvalg, dog overrepresentert av det kvinnelige kjønn. Hadde det vært en rockekonsert, derimot, hadde saken stilt seg annerledes.

• Det må være en som ikke forstår ”Jeg har fått to billetter til vokalkonsert i morgen. Vil du være med?” som ”Jeg er utrolig dårlig til å finne på en unnskyldning for å be deg ut, og det beste jeg kom på var at jeg tilfeldigvis satt med to billetter som jeg trenger å få brukt når sannheten er at jeg egentlig har betalt overpris for å få tak i disse to billettene. Og jeg håper kvelden blir skikkelig romantisk og at jeg får følge deg hjem, at vi kysser i porten, og at jeg får lov til å be deg med ut en gang til.” Dette er den mest usikre kategorien, mest fordi Brille er like god til å ta inn signaler som en klump jord. (Enkelte hevder sogar dette har direkte sammenheng med Brilles dametilstand, noe Brille selv ikke ønsker å kommentere.) En paranoid gjennomgang av restene av telefonlisten ga et ark fullt av kruseduller og null leselige navn. Etter et nytt forsøk endte Brille opp med en relativt romslig liste, tatt i betraktning at det bare eksisterer en ekstra billett. Eller, sett på en annen måte, blir det utrolig trangt på setet ved siden av Brille.

Løsninger som kan fungere mottas med takk, men helst litt kvikt siden fredag fosser frem som forsvarets fregatter. Brille kan på sin side love både en flott aften, god oppvarting og følge til porten om det skulle være ønske om det. Men det er også det han lover.

Så var det eksamen igjen. Brille hadde strengt tatt forberedt seg på å sette hele sitt arbeid de siste tre månedene inn i historiske sammenhenger, trekke sære, faglige linjer mellom sitt eget arbeid og de forskjellige retningene, ja i det hele tatt jobbe mye og sove lite de neste tre døgnene.

Den gang ei. Eksamensoppgaven var riktignok på fem sider inkludert forside, mens den krevde en produksjon på seks sider. I tre eksemplarer med halvannen linjeavstand. Foreløpig har eksamens største utfordring vært ordet “paginere”, som vi etter mye om og men har identifisert som et annet navn på å sidenummerere. Med slike fremmedord i oppgaveteksten blir jo til og med etiske refleksjoner peanøtter. Brille logger derfor av, og fortsetter å fundere på hvorfor han valgte ut akkurat de personene som dukket opp i eksamensreportasjen sin.

Jeg liker Sørlandet. Det er noe uskyldig over det. Noe lite. Og koselig. Selv om det regner sidelengs og bølgene er fire meter høye. Og sørlendinger er stort sett blide, enten de blir nedløpt av journalister eller sørger for å sjanghaie dem selv (i en alder av åtti). Etter et døgn på det blide Sørland har Brille nå returnert til Tigerstaden hvor han sitter med to store godteposer Narvesen har klart å prakke på han under turen, med det påskuddet at godteri løser alt. Brille kan bekrefte at det langt fra er sannheten, men at derimot hopping i sengen løser uforholdemessig mye når man er alene på hotell. Og tilbringer man mye tid alene i bil (én fire og en halv time eller sånn) fungerer synging alltid bra.

Dessuten er det utrolig hvor mye en får tenkt når en kjører bil. Jeg tror det burde være lovpålagt å tilbringe et visst antall timer alene i bilen med et perifert mål i horisonten. Litt lite miljøvennlig kanskje, men hadde vi sagt elbiler hadde vel miljøbevegelsen, Steinar Lem og de andre blitt fornøyd. Det hadde vel blitt litt mye skjøteledninger og styr, men kunne fungert ypperlig. Og noen slike små avbrekk i hverdagen hjelper på kreativiteten, sjelden har vel Brille funnet på mer håpløse ting.

P.S. Og til deg som søkte etter “kjøre folk hjem fra fest”. Send meg en e-post, så skal du se at det ikke blir orden på det. Stiller du med bil og folk, skal jeg stille med førerkort og lue. Og to poser godteri fra Narvesen.

Av og til kan små avstikkere på internett utløse store bevegelser. Det skjedde i dag. Av en eller annen grunn ble jeg sittende og lese i Madeleines underholdende blogg, og kom etterhvert over denne posten. Brille behøver ikke bes to ganger for å kikke på video, og klikket umiddelbart på lenken. Tre hysterisk morsomme minutter fulgte, med småbriller hoppende over skjermen. Flere kom etterhvert til for å besiktige disse to små karene, og tilslutt hadde vi det riktig så trivelig. Hvem sa at internett var asosialt?

Stemningen steg enda noen hakk da det ble slått fast at de to skjermtrollene lignet mistenkelig på to av Brilles studiekamerater. Brilles gode venn og sidekick sendte umiddelbart ut fellesmail med lenke og det hele. Reaksjonene lot ikke vente på seg, og spesielt i TV-kjelleren var stemningen stor.

Kanskje litt for stor vil noen si, for etter et par timer dukket lenken til enda en video opp på fellesmailen. Og bare så dere er klar over det: dette er TV-Norges fremtid…