Brilles blogg

Utrolig hva man finner i den norske fjellheimen…

I dag fikk Brille betalt for å være snill. Først ble Brille helt paff. Det er jo sånn at snillhet skal betale seg, ikke betales for. Deretter forsøkte han å nekte å motta seddelen. Brille trodde han var relativt sta, men nå later det til at Brille har et selvbilde som ikke helt er i overenstemmelse med virkeligheten. Brille klarer tydeligvis ikke å vinne frem med sin nektelse overfor det andre kjønn, og det hele endte med at lappen lå igjen på Brilles pult idet hun forlot lokalet. Der ble den liggende og markere seg uforholdsmessig mye en god stund før Brille måtte ta grep og rydde opp.
Nå går Brille altså rundt med en lapp i lommen. Og selv om han innvilger seg selv en god timelønn, full overtidsbetaling, ulempetillegg og 50 % straffeskatt til staten, går Brille A/S fremdeles med et dundrende overskudd som selv Olav Thon ville ha vært imponert over. Med tanke på dagens regelrette overkjøring fra det annet kjønn begynner Brille imidlertid å bli litt nervøs for hvordan det skal gå på styremøtene når han må innføre kjønnskvotering i styret etter pålegg fra Jens. Imens bruker Brille tiden på å lure litt på hvilket godt formål pengene skal gå til.

På vei til jobb i dag så jeg en fyr som syklet sikk-sakk mellom alle menneskene på fortauet. Han hadde på seg en t-skjorte det sto “syklister vekk fra fortauet” på. Like etter han vandret en jente med to enormt store tomme pappesker, en i hver hånd. Og like etter det gikk to jenter og snakket sammen (skjønt ropte er vel en bedre beskrivelse), en på hver side av fortauet med folk vandrende mellom seg. Da begynte Brille å se etter det skjulte kameraet.

Brille har klart det utrolige. Han har fått en låsning i høyre kjevemuskel med det resultat at det gjør usannsynlig vondt å bite sammen. Resultatet er selvsagt at Brille med ett har blitt veldig glad i alt som havner i kategorien “flytende føde”, med andre ord mat som kan inntas med sugerør. hvilket etter hvert viser seg å ikke være store sakene. Suppe ser ut til å seile opp som en klar favoritt, med yougurt (uten enorme fruktbiter) på en klar andreplass. Likevel er det ikke til å stikke under en sofa at Brille egentlig skulle sett gelé høyt opp på listen, hadde det ikke vært for at næringsinnholdet er faretruende lavt og sannsynligheten for at man forbrenner flere kalorier enn man får i seg er så tett opptil én som man kan komme.
Det store spørsmålet er imidlertid hvordan i all verden Brille klarte dette. Min mor har lansert teorien om at jeg har åpnet munnen for verbale ytringer litt for ofte i det siste. Enkelte andre onde tunger vil ha det til at Brille har gapet over for mye i det siste. Brille nekter selvfølelig for det til det siste, men motparten fikk støtte fra uventet hold tidligere i dag da Brilles sjef gikk fra jobb og gjorde opptelling over hva Brille hadde gjort i løpet av dagen. Og når man er utenriksjournalist, politisk journalist, litteraturjournalist og korrekturleser på én og samme dag må man vel sies å ha en allsidig jobb, noe som tydeligvis har tatt knekken på min høyre kjevemuskel, en heller smertefull affære. Ironisk nok nytter det ikke å være stor gutt og bite tennene sammen.

Etter at mysteriet med innerlommemyntene er oppklart (BrittMs forklaring var så god at Brille umiddelbart kjøper den, noen annen logisk forklaring har han ikke funnet), dro Brille på seminar.
Dermed har helgen vært tilbragt alene på et dobbeltrom et stenkast unna motorveien med gangavstand til stranden og muligheter for lange omveier på kjøreturen til butikken. Og det er utrolig hva man kan finne på når man er alene på et hotellrom. Riktignok blir det mye kjedeligere når møblene er skrudd fast i gulvet (hvem kom på den dumme ideen?), men å hoppe i sengen holder lenge for å underholde seg selv. Pay-TV og minibar er med andre ord helt bortkastet, jeg kan ikke skjønne at noen kan ha noe særlig moro med en 0,33 liters pils til femtilappen når man har en gratis seng stående rett ved siden av.

Men selv om Brille hadde et helt dobbeltrom for seg selv, ble helgen langt fra ensom. Ikke nok med at vi var nærmere tyve studentpolitikere samlet på ett sted (noe som i seg selv er ganske uforsvarlig), men UEFA hadde også vært så vennlig å booke inn ikke mindre enn tre (!) kvinnefotballag på samme hotell. Og med lag fra Spania (som gikk rundt og skulte stygt på oss nordmenn etter at de hadde tapt alle kampene sine), Ukraina (som sang ved frokostbordet og forærte treneren sin en flaske vodka til frokost (riktignok hadde han bursdag, men det får vel være grenser…)) og Sverige (som lurte fælt på hvor morsomt vi hadde det under førespelet lørdag kveld, og som hadde veldig lyst til å være med, hadde det ikke vært for at de skulle spille kamp søndag – mot Norge…) er man jo dømt til å ha en festlig helg. Tidenes mimemaraton lørdag kveld trekker også opp, bare prøv å mime “nattsvermer”.
Ellers gikk helgen med til å konsumere store mengder softis, noe som ga Brille og hans venn kultstatus hos konferansevertinnen. Hun satte sin ære i å ha softis klar til frokost (men på grunn av en rebelsk softismaskin ble det først softis til lunch) og feiret avskjeden ved å lage tidenes høyeste softis (20 cm over kanten på begeret) til Brille og hans kamerat. Hva skal man si, vi gikk i hvert fall ikke sultne derifra.

Brille får snart et akutt anfall av fyllenerver, og det uten å ha drukket så mye som en dråpe alkohol. Situasjonen er nemlig følgende: på fredagens fantastiske fest skulle Brille kjøre hjem en venninne og en venn. Fordi det var blitt kaldt og Brilles venninne hadde jakken sin i Brilles bil, lånte Brille henne jakken hans som hun beholdt rundt seg til hun gikk ut av bilen hjemme hos seg selv. Deretter kjørte Brille sin kompis hjem, og returnerte til festen. Da alt var over, gikk Brilles venn, en annen venninne og Brille selv og kjøpte seg nattmat før Brille kjørte dem hjem, denne gangen med jakken sin på seg.

Så langt er alt vel – det var to veldig hyggelige kjøreturer, og Brille storkoste seg. Men da Brille skulle tømme lommene dagen etterpå, fant han et større pengebeløp i mynter på innerlommen, et beløp Brille ikke hadde lagt der selv. Brille trodde selvfølgelig at det var hans venninne som hadde lagt myntene der som takk for turen hjem (og eventuelt for lånet av jakken), og sendte straks en melding hvor han takket for den generøse gaven, og la til at han strengt tatt skyldte henne minst én kaffe etter at hun hadde donert ham et beløp som dekket bensinutgiftene i hvert fall ti ganger.
Overraskelsen var derfor stor da Brille natt til søndag fikk melding fra sin venninne hvor hun mente hun ikke kunne ta æren for pengene, hun hadde bare hatt kort på seg og hadde derfor tenkt å betale Brille senere. De siste dagene har Brille derfor jaktet febrisk på opphavet til pengene, men etterfoskningen har foreløpig ikke gitt resultater. Flere mistenkte har innrømmet at jo, de saver noen penger, men ingen vil påta seg ansvaret for at de har funnet veien ned i innerlommen(!) på Brilles jakke.

Imens går Brille livredd rundt og lurer på hvem i all verden det er som forærer ham et slikt beløp sånn helt uten videre. Og det på innerlommen! Eller er det noe Brille ikke husker fra festen fredag kveld..?

I dag våknet jeg med Ace Ventura-sveis og en forferdelig lyst på sjokolademelk. Siden har dagen bare blitt bedre. Hvilket sikkert har mye å gjøre med gårsdagens hendelser. Av en eller annen grunn treffer jeg stadig på gamle gode venner helt tilfeldig, noe som er like hyggelig hver gang, enten jeg støter på dem i Hegdehaugsveien eller de kaster bilen opp på fortauet når de kjører forbi. At vi hadde en kjempefest på Samfunnet i går, med The Deadlines’ beste konsert gjennom tidene trekker heller ikke ned, spesielt når jeg fikk en sang dedikert til meg.

Dessuten er det utrolig hvor hyggelig det er å kjøre folk hjem midt på natten med jazz i CD-spilleren og hyggelige diskusjoner, interne spøker og sprø påfunn. Nå går jeg ut og kjøper bursdagsgave til i kveld, noe som kan bli riktig så morsomt, i hvert fall for meg. Utrolig hvor mye bedre dagen blir når man sover til ett…

Det er en ting jeg lurer på. Er det så hyggelig å møte igjen gamle venner jeg ikke ser så ofte fordi jeg ikke “går lei” dem når jeg ser dem så sjelden, eller er det fordi jeg da får bekreftet at jeg fremdeles har noe til felles med dem? Brille har fundert over dette etter at han var i bursdag til en god venninne på fredag, en venninne Brille har kjent noen år. Der var det selvfølgelig en stor del kjente folk der, venner Brille ikke hadde sett på alt fra et halvt år (grunnet opphold på vanskelig tilgjengelige steder) til én uke (grunnet opphold på samme sted som Brille). Selvfølgelig var det kjempehyggelig å se dem igjen alle sammen, høre hvordan de hadde hatt det, hva de drev med nå og hva de hadde tenkt å drive med videre. Og selvfølgelig innebar det hele en del mimring om det man har opplevd sammen. Brille storkoste seg hele kvelden, noe som kanskje understrekes av tidspunktet han forlot festen på (halv tre-tre er da ingen tid).

At det er så hyggelig å se gamle venner igjen kan jo skyldes at Brille har bra venner. Og det har han jo. Men Brille tror dette rett bunner i en ting. Nemlig vissheten om at man har gode venner man kan treffe daglig eller årlig, og som fremdeler er der for hverandre. Brille skulle ønske at alle var så heldige og haddde så gode venner som han, selvfølgelig med visse unntak. Brille kan gjøre store tabber i vennevalget han også, tabber som kan resultere i historier som dette. Men om hundre år er alt glemt, og livet kan fortsette som normalt. Imens går Brille lange omveier til jobben hvor han dupper av ved jevne mellomrom og drømmer om kaffe. Og kaffeflickan…