Brilles blogg

Brille har akkurat overlevd en helg bestående av ikke mindre enn to fremragende fester.

Det hele begynte fredag, da Brille og resten av fadderne og fadderbarna inntok et fireroms kollektiv i Vika med det mål å more seg. Og moro ble det definitivt, med vestlendinger iført nærmere ti jakker utenpå hverandre og en promille på nærmere to og en halv og dansker som diskuterte diksjon, for ikke å snakke om sjekkeskolen som foregikk i gangene. Dårligere sjekketriks skal man lete lenge etter, men det urovekkende er at folk ser ut til å sluke det meste hvis de bare har to promille i promille, noe som bekrefter dette med at dømmekraften svekkes kraftig ved inntak av alkoholer. Moro var det også å treffe igjen gamle venner fra ungdomsskoletiden som faktisk husket Brille (for å være helt ærlig hadde Brille aldri kjent henne igjen hvis ikke hun hadde spurt Brille om Brille var Brille.) Hvordan hun kjente igjen Brille? Jo, ganske riktig, på brillene…

Lørdag besluttet Brille å utforske Majorstuens festligheter og gikk på innflytningsfest hos det nyetablerte kollektivet bestående av de tre fremragende bloggere (Kristin, Lisa og Madeleine). Festen gikk stort sett ut på å klumpe seg sammen med de man kjente og holde seg lengst unna alle de andre, noe Brille vil si at de fleste lyktes ganske bra med. Men gøy var det å treffe igjen gode venner, noe som blant annet endte i fysisk utagering med tilhørende magekosing, henrykte omfavnelser og klemmer så inkluderende at selv Bjarne Håkon Hanssen ville blitt misunnelig. Brille må dessverre skuffe de av hans lesere som er ute etter de store skandalene og kjærleikshistoriene, dette er antageligvis det nærmeste noen kom klining.

Brilles samlede alkoholkonsum denne helgen? Nada.

Dere som trodde at kaffeflickan nå var historie og at forrige post var den siste, må tro om igjen. Brille har nemlig noen venner. Venner som tydeligvis ikke vil at Brille skal ha et sosialt liv lenger.

I går bestemte de seg nemlig for å rotte seg sammen og spleise kaffeflickan og Brille, noe som i utgangspunktet høres veldig hyggelig ut. Helt til man hører hvordan det hele forløp seg. Brilles venner bestående av en gjeng på en fem-seks stykker troppet nemlig opp på Brilles faste kaffested for å finne kaffeflickan. Bevæpnet med et bilde av Brille fra 2. klasse påført Brilles mobilnummer bakpå, forsøkte de å finne ut av om noen kjente igjen Brille. Hvilket én av dem gjorde. Brilles strålende venner forklarte (eller forkludret, alt ettersom) deretter situasjonen, og fikk ut av den stakkars (antagelig sjokkerte) svenske brunetten at jo, en av de to andre svenska flickorna som jobbet der hadde pojkvenn. Så overleverte de bildet av Brille fra 2. klasse som fremdeles var påført Brilles mobilnummer, og befalte brunetten å vise det til de to andre svenske tjejene.

Brille kan dermed bare drømme om å noen gang nærme seg den svenske kaffetjejen, hans tidligere faste kaffested og nyte god kaffe. Å bevege seg rundt i Oslos gater er med ett blitt å snike seg rundt hjørner i frykt for å bli slått ned av sjalu pojkvenner eller livredde kaffetjejer (de må jo tro jeg er en gal forfølger.) Dermed er det offisielt klart at Brille har verdens verste venner. For, som en god venn sa da han hørte om hva som hadde skjedd: “Noe så forferdelig hadde ikke engang jeg gjort. Og jeg drikker…”

Da er sommeren over, og høsten og studiene tar til igjen. Strengt tatt har vel Brille allerede studert et par dager, men i dag var det klart at studiene for alvor er igang. Brille kjøpte sin siste kaffe av den vackra, svenska kaffeflickan på sitt faste kaffested denne sommeren. Det hele var ganske flott, og kunne glidd rett inn i en hvilken som helst storslagen film:

Brille stiger inn på kaffestedet, og er helt alene i lokalet. Hun kommer ned trappen fra bakrommet (som for den scenetiske anlagte ligger litt høyere enn selve kaffestedet) med det blonde håret flagrende bak seg. Hun smiler da hun ser Brille der nede, det hele går i sakte film, og hun står snart foran disken og spør om Brille skal ha det vanlige. Brille, som har smilt helt siden han så henne, smiler om mulig enda litt mer og takker høflig. Den vackra, svenska kaffetjejen går dermed igang med å lage Brilles helt spesielle kaffe, slenger med en sjokoladecroissant og smiler mot Brille mens hun blunker lurt. Brille blunker tilbake, ønsker henne en flott dag videre og sier farvel før han forsvinner ut døren til romantisk musikk.

Det blir litt trist å forlate henne. Men det blir litt fint også. Litt drømmen om det som kunne vært, men som aldri ble.

Brille har brutt regel nummer én i bloggersamfunnet. Han har ikke oppdatert. Slikt er jo egentlig en katastrofe, et svik og fy og skam, men Brille satser på at han kommer unna med en advarsel denne gangen. Han har en god unnskyldning.

Brille er nemlig fadder for de nye studentene. Og de som noen gang har vært igjennom et fadderopplegg vet at det består av mye aktivitet og lite søvn. Sånn er det også med Brilles fadderopplegg. Men siden Brille ikke har drukket mer enn anslagsvis fire øl iløpet av den siste uken (han skulle egentlig bare drikke tre, men ble prakket på én til torsdag kveld for at han ikke skulle stikke hjem) er det stort sett det å få tiden til å strekke til som er et problem.

Da er det godt at man har noen muntre historier fra festene, sånn som da Brille og hans gode venn fra vestlandet (heretter kalt Vestlendingen) klokken kvart over tre fant ut at det kanskje var på tide at festen var over. Vestlendingen skrudde ned musikken og forkynte at nå var det på tide å dra på nachspiel, hvorpå en ganske påseilet fyr kom bort til oss og spurte hvor det var nachspiel hen. “Hjemme hos deg!” var svaret han fikk, hvorpå han tok med seg resten av gjestene og dro hjemover. Eller da en annen av Brilles venner satt og pratet med en jente om noe ganske seriøst, og hun plutselig bare helt ut av det blå sier “Vet du, jeg er ganske god i sengen.”, mens Brilles venn ikke får det med seg (noe som sannsynligvis skyldes et høyt inntak av snublebrus) og bare fortsetter samtalen. Ansiktet hans da vi fortalte han det etterpå var ganske ubetalelig…

Hvor mye moro kan man ikke ha med en buttonsmaskin? Kombiner det med tusen buttonkomponenter, en saks, noen ark og tre gode venner og du har en vernet bedrift. Lite lønnsomt, men veldig moro. Hadde jeg visst hvor morsom det var, hadde jeg kjøpt meg buttonsmaskin for lenge siden.

Hva det står på min? “Helt sjef”

P.S. Jeg tror det er et par Pompel og Pilt-buttons igjen. Hvis ikke vaktmesteren har ryddet opp…

Jeg hadde glemt hvor utrolig mye jeg savnet festene med mine gode, gamle venner.
For hvem andre er det vel som klinke edru kan sitte i en overfylt sofa og saklig diskutere hvor heldig eller uheldig det er å ha konstant PMS (en diskusjon som polariserte seg kraftig i leirene “tenk å aldri ha smertene” og “tenk å alltid å ha humørsvigningene”) for så å la diskusjonen gli over på hva som gjør en superhelt til en superhelt (er det kostymet, superkreftene eller den fine damen?) til vi endte opp rundt den store diskusjonen om hvem som hadde barnsligst underskrift da de var ti år gamle med tilhørende demonstrasjoner (som selvfølgelig førte til en ødelagt blinkepenn som igjen førte til at vi endelig fikk vite hvem det var som ødela ringeklokken under Tones bursdag.)

Hvor ironisk er det ikke at iTunes akkurat når jeg skriver disse linjene bestemmer seg for å spille Morrissey med “Hold on to your friends”? Jeg gleder meg til jul allerede!

På oppfordring fra Kristin poster jeg denne vitenskapelige artikkelen om effekten av Kristin-bølgen, forfattet etter mal fra mine fantastiske forsøksrapporter under Skånlands stødige veiledning.
Kristin-bølgen

Hensikt
Hensikten med forsøket var å teste ut den mye omtalte Kristin-bølgen.

Utstyr

• To datamaskiner
• Internettilkobling (vekselvis bredbånd og ikke-så-bredt-bånd, også referert til som “smalbånd”)
• Bærturen
• Brilles blogg
• Statcounter

Tegning
Tegning av forsøket er i dette tilfellet uvesentlig. Litt morsomt hadde det imidlertid vært hvis Tone hadde laget noe vi kunne illustrere dette med, jeg elsker de små tegningene på bloggen hennes.

Fremgangsmåte
Torsdag formiddag (like før ti lokal tid), la Kristin ut en lenke til Brilles blogg på Bærturen med oppfordring til alle besøkende om å ta en tur innom Brilles blogg. Imens sørget Brille for at hans Statcounter nøye talte og registrerte alle nye besøkene på bloggen hans.

Resultater
Slik så besøksgrafen til Brilles blogg ut ved midnatt tirsdag:

Konklusjoner
Etter å ha sett på grafene, legger vi merke til et kraftig hopp på torsdagen hvor lenken ble publisert. Brilles blogg noterte da årsbeste med hele 79 unike besøkene. Dagen etter noterte Brilles blogg seg imidlertid årsbeste hva gjelder ulike sidelastinger med hele 134 sidelastinger i løpet av dagen. Vi ser imidlertid at grafen allerede har begynt å normalisere seg på lørdagen, med en naturlig dropp på søndagen (Brilles venner har annet fornuftig å studere på hviledagen enn Brilles blogg.) Verdt å merke seg er at det i løpet av forsøksperioden kun har blitt lagt igjen én kommentar på noen av Brilles poster, som av andre har blitt omtalt som “en smule underholdene”.
Den mye omtalte Kristin-bølgen kan derfor beskrives som en stor tsunami etterfulgt av det som på fagspråket ofte refereres til som “høyere vannstand enn normalt”.

Det begynner å gå opp for meg at jeg begynner å bli gammel når vennene mine legger igjen hilsener i bloggen min hvor de bemerker at de ikke ser meg lenger. At jeg for et par uker siden var på fest med alle de jeg vokste opp med, og hvor festen utartet seg til en slags selskapslek hvor man kastet ball til hverandre og lurte på når man skulle gifte seg og få barn gjør ikke saken noe bedre (spesielt ikke fordi alle der er på full fart inn i både ekteskap, farskap og det som verre er.)

Litt bedre føles det da å vite at nesten samtlige (av de giftesyke i hvert fall) vennene til Brille er fire-fem år eldre enn han, med faste og langvarige forhold og snart ferdigstuderte. Og fire-fem år er et hav av tid, nok tid til at Brille kan finne på masse morsomme og sprø ting, treffe masse spennende mennesker og besøke merkelige steder på jorden. Derfor går Brille nå ut i sommernatten her ute i den norske fjellheimen og kikker litt på stjernene. Det er ikke sikkert det blir så mye tid til det om en fire-fem år, når bryllup og avkom skal planlegges (selv om Brille sannsynligvis kommer til å bruke mer tid under stjernene enn til bryllupsplanlegging, ryktene sier at alle jenter har planlagt bryllupet sitt siden de var ti år gamle, og da kan det strengt tatt ikke gjenstå så mye når de er tjuefem…)

Etter å ha blitt forvekslet med min far i telefonen flere ganger, gikk det plutselig opp for meg hvorfor det står så dårlig til på damefronten (les: at Brille ikke har en DameBrille). Når de vordende kvinnelige bekjentskapene ringer, treffer de selvfølgelig på min far, heretter kalt Pappa Brille, som til forveksling har veldig lik stemme som sin sønn Brille, altså meg. Dette fører til at de vordende kvinnelige bekjentskapene legger frem sitt budskap for Pappa Brille, i den tro at de konverserer med Brille. Pappa Brille vil, høflig som han er, lytte til hva den unge kvinnen i andre enden av røret har på hjertet. Men fordi han er gift med Brilles mor (som hadde blitt referert til som Mamma Brille hvis det ikke hadde vært for at hun ikke kommer til å dukke opp mer i denne teksten) og trives med det, vil han avslå ethvert tilbud om romantiske middager med levende lys eller rideturer inn i solnedgangen med den riktignok korrekte, men i denne situasjonen kanskje noe upassende begrunnelsen at han er lykkelig gift. De vordende kvinnelige bekjentskapene, som nå har blitt litt mindre vordende, blir på dette tidspunktet svært overrasket over at Brille ikke har fortalt dem dette ved en tidligere anledning. Besluttsomme som de er (Brille har da god smak og vet å verdsette gode egenskaper ved kvinner), bestemmer de seg for at det sannsynligvis vil være bortkastet energi å løpe etter en Brille som allerede er gift, og bestemmer seg for å lete etter andre fisk i havet, fortrinnsvis med linser eller øyne som fungerer.

Slik jeg ser det har jeg egentlig bare to alternativer. Å forbli singel eller begynne å snakke i falsett. Jeg tror alternativ én er minst slitsomt.

I dag var det krise på desken. Frøken Fryd mistet et bakstykke til en øredobb mens hun satt i telefonen, og samtlige ble selvfølgelig utkomandert til full leteaksjon. Så kravlet vi rundt der da, på alle fire for å finne to gram sølv eller hva det nå er de er laget av (de sitter på baksiden av en perleøredobb, hvis noen av dere eksperter der ute skulle lure), mens vi fikk høre hvor forferdelig det var å miste det ene bakstykket, for da måtte man ta av seg begge øredobbene, en tragedie skal man dømme etter omtalen. Etter en unødvendig lang leteaksjon, som for min del bare resulterte i en tre meter lang telefonledning som ikke førte noen steder, ble gjenstanden tilslutt lokalisert nærmere kjøkkenet i tilsynelatende fin form. Så nå vet jeg at perleøredobbakstykker også har ben å gå på.

Og mens Kristin vandrer rundt på Stortorvet klokken 23.40 en fredagskveld, bragte vårt kjære Dagblad en praktisk guide til hva jenter bør gjøre for å unngå å bli voldtatt. Strengt tatt et tema man burde kunne slippe å ta opp, men verden er nå en gang sånn. Hvis vi ser helt bort ifra den plutselige opphopningen av blondiner på forsiden, er saken banebrytende og gir gjennom en slags enquete blant mer eller mindre kjente kvinner nye og revolusjonerende råd om hva man bør gjøre for å unngå å bli voldtatt, og jeg nevner i fleng: ikke gå alene. 2. august 2006 vil for alltid være den dagen da Dagbladet forvekslet nyhet- og faktaavdelingen.