Brilles blogg

Det var morgen. Jeg ante fred og ingen fare, med frokosten trygt plassert foran meg og radioen (som en eller annen hadde satt på P4 for anledningen) stående på kjøkkenbenken, da en eller annen inni radioen bestemte seg for å spille Backstreet Boys med Everybody. Så langt all vel, fjortisene må jo få sitt de også. Bekymringen kom først da tekstlinjene “As long as there´ll be music, we´ll be coming back again” kom som lyd fra klar himmel. Panikken begynte å bre seg, og det gikk opp for meg at jeg i realiteten sto foran to valg: å høre comeback på comeback fra Backstreet Boys til jeg dør, eller klare meg uten musikk til jeg lider samme ublide skjebne. Det var som å velge mellom fanden og hans oldemor. Mellom et tragisk liv og et tragisk liv. Jeg begynte å frykte at enden var nær. Da gikk et lys opp for meg. Jeg kunne jo bare gjøre som næringslivet gjør; outsource hele greien til de som har peiling på det. Så til alle dere BSB-fans der ute, dere som hadde svære plakater av de fem guttene på rommet deres til lenge etter at det var anstendig, dere som satt utenfor Oslo Spektrum i mange timer for så å stå som sild i tønne mellom svette og illeluktende fjortiser for å få et lite glimt av bakgateguttene og som fremdeles synger med når sangene dukker opp på radio: værsågod, her har dere min andel Backstreet Boys, ta den, behold den, bruk den, gjør hva dere vil med den. Selv stikker jeg hodet ned igjen i sær alternativ rock som renser sjelen og øregangene og bringer harmonien tilbake i mitt liv.

P.S. Hvis jeg bare klarer å få slengt inn en eller annen lysfontene her, kunne jeg vikariere for herr Behn. Sånn hvis han skulle trenge enda mer ferie enn han allerede har.

Dette innlegget ble publisert mandag 17. juli 2006 klokken 20.33 og er arkivert under Musikk, Opplevelser, Tanker, Venner. Du kan følge med på responsen til innlegget med RSS 2.0-strømmen. Du kan legge igjen en tilbakemelding eller en tilbakesporing fra din egen side.