Brilles blogg

I dag ville ikke fargelaseren virke, og Brille og hans gode kolleger gikk selvfølgelig løs på oppgaven med dødsforakt og glede i blikket. Sjefen var ikke like enig i prioriteringen, og sa klart og tydelig ifra om at vi ikke var ansatt her på grunn av våre glimrende IT-kunnskaper, men derimot en rekke andre egenskaper (som inkluderer å lete gjennom gode tusen soldatbilder på jakt etter amerikanske soldater). Dermed måtte vi krype til korset og ringe IT-konsulenten. Som ankom presis (kan man virkelig kalle seg IT-konsulent og samtidig være presis?) i en t-skjorte med den treffende skriften “Beklager, teknisk feil”

Jeg er en enkel fyr å glede. Det er ikke så mye som skal til. En enkelt billett på tredje rad i et fullsatt Spektrum med Mr. Slowhand himself med en gitar mellom hendene er alt jeg krever. Og for en konsert! Begrepet “jamming” får en helt ny mening etter gårsdagen. Han beviste til sitt fulle at han lever opp til ryktet sitt, og etter både “Knowbody knows you when you’re down and out” og “Wonderful tonight” var kvelden så og si fullkommen. Men da han begynte på Dereck and the Dominos-versjonen av “Layla”. Ord kan bare ikke beskrive det. Enormt!

Kort sagt: det var definitivt verdt å stå ute i noen og ti kuldegrader et par timer en tidlig morgen i november. Denne konserten lever jeg antagelig på til jul.

Advarsel: Denne bloggposten er ikke morsom med mindre man skjønner internhumoren rundt “fleibede abekatt” som oppsto på en post-it-lapp på en dør på et nachspiel på et hotellrom på et hotell med softismaskin. Alle dere andre får ha meg unnskyldt…
Av og til slår det meg at agurktiden kanskje er det beste som kan skje. For når man leser slike saker, hvem kan vel la være å le høyt og livsforlengende?

Og til deg som googlet “kjøpe briller på nettet” og havnet her: jeg håper du koste deg! Hva med disse?

I dag prøvde naboen vår å stjele bilen sin. Selv føler jeg at min står rimelig trygt. Etter halvannen time med desperat prøving hadde han fremdeles ikke klart annet enn å komme seg inn i bilen mens den hylte så det ga gjenklang i porselenet innendørs. Etter å ha gått inn (sikkert for å gråte), kom han ut igjen med noe som så ut som en lærebok, mens han deperat forsøkte å få kvalt bilen som hylte av latter over det tragiske tyveriforsøket. Fire timer etter at han for første gang tok i bilen fikk han endelig start på den, og kjørte bort til lyden av en bilalarm…

Av og til kan man begynne å lure på hvorfor man har akkurat det bildet av folk i en bestemt alder, fra et bestemt sted i landet osv. Men noen dager forstår man hvorfor man tror trøndere har bart og skinnvest mens sørlendinger er trege og sover med foldede hender over dynen.

I dag traff jeg først på en høyrøstet fyr som skrek i mobilen og opptok omtrent all plass som var å oppdrive på fortauet. På føttene hadde han noe som lignet mistenkelig på gummistøvler, og, i solfylte og hete Oslo, gikk han rundt i en allværsjakke som så ut til å kunne klare seg en tur eller to til Nordpolen. Beredt med andre ord. Og dialekten? Klingende bergensk, selvfølgelig.

På toget havnet jeg foran en jente som sannsynlivis fremdeles gikk på ungdomsskolen. Og også hun skravlet i mobilen. Selvfølgelig mens hun forsøkte å få has på en hel tyggegummipakke. “Asså jeg ble bare så j***** full, jeg asså!” “Han var jo bare så deilig, asså…” “”Han bare…, asså” “Fy f*** og jeg var full, asså” “Herre***, han var bare så deilig, og vi liksom bare…”
(Resten av samtalen er sensurert av hensyn til journalister i Vårt Land, som forøvrig har kapret deler av ærverdige aviser i dag. Sånn går det når man ansetter ferievikarer over alt…)

Det er mulig jeg begynner å bli gammel, men av og til føler jeg at jeg lever et liv som er ti ganger rikere enn om jeg skulle holdt på sånn hver helg…

Det var morgen. Jeg ante fred og ingen fare, med frokosten trygt plassert foran meg og radioen (som en eller annen hadde satt på P4 for anledningen) stående på kjøkkenbenken, da en eller annen inni radioen bestemte seg for å spille Backstreet Boys med Everybody. Så langt all vel, fjortisene må jo få sitt de også. Bekymringen kom først da tekstlinjene “As long as there´ll be music, we´ll be coming back again” kom som lyd fra klar himmel. Panikken begynte å bre seg, og det gikk opp for meg at jeg i realiteten sto foran to valg: å høre comeback på comeback fra Backstreet Boys til jeg dør, eller klare meg uten musikk til jeg lider samme ublide skjebne. Det var som å velge mellom fanden og hans oldemor. Mellom et tragisk liv og et tragisk liv. Jeg begynte å frykte at enden var nær. Da gikk et lys opp for meg. Jeg kunne jo bare gjøre som næringslivet gjør; outsource hele greien til de som har peiling på det. Så til alle dere BSB-fans der ute, dere som hadde svære plakater av de fem guttene på rommet deres til lenge etter at det var anstendig, dere som satt utenfor Oslo Spektrum i mange timer for så å stå som sild i tønne mellom svette og illeluktende fjortiser for å få et lite glimt av bakgateguttene og som fremdeles synger med når sangene dukker opp på radio: værsågod, her har dere min andel Backstreet Boys, ta den, behold den, bruk den, gjør hva dere vil med den. Selv stikker jeg hodet ned igjen i sær alternativ rock som renser sjelen og øregangene og bringer harmonien tilbake i mitt liv.

P.S. Hvis jeg bare klarer å få slengt inn en eller annen lysfontene her, kunne jeg vikariere for herr Behn. Sånn hvis han skulle trenge enda mer ferie enn han allerede har.

Argurktiden er over oss, og til tross for Storrusten i alle kanaler (her, her og her) går det overraskende bra i media om dagen. Desken på VG ser i hvert fall ut til å ha det greit, og serverer forsider som denne. Selv om jeg ikke kan garantere at fredagens forside ikke vil inneholde billige ordspill, tør jeg love at VG-deskens yndlingsord ikke blir å finne i hovedoppslaget i visse aviser.

Agurktiden gir meg i hvert fall mer enn nok tid til å pønske ut nye og sykt lange artikler. Alternativet hadde selvfølgelig vært å vente til Bettmo utbetaler hundre millioner i lønn til seg selv, Marcus sender brev med hvitt pulver i til hele Norge, eller at Tone blir banket opp av en gammel dame (hvilket ikke er så langt unna sannheten, skal man tro rapportene nordfra), men ettersom ingen ser ut til å skeie ut, får jeg ordne opp selv. Fortsettelse følger!

Krise! Etter bare et par dagers uteblivelse fra mitt faste kaffested grunnet logistikkproblemer (utrolig hvilke problemer en liten bro kan skape), er den søte, svenske tjejen borte, og erstattet med en norsk, riktignok veldreid jente, med en voldsom trang til å gå berserk med sjokoladesaus. Resultatet ble et kaffekrus totalt innsmurt i brun, tyktflytende guffe som nå har smittet over både på musen og tastataturet.

Heldigvis ble det hele oppveid av at vi på desken fikk gå berserk på et anseelig stykke bobleplast med gigantiske bobler. Og med en printer som har bestemt seg for å lage kunst istedenfor utskrifter later det til at resten av dagen her kan bli bra.

Lykken må være å ha en grønn liten sak på fire hjul i garasjen, en jobb man gleder seg til å gå til hver eneste dag og en vacker svensk flicka på ens faste kaffested.

Da er det greit at ingen er på jobben sånn at det tar fire evigheter å få tak i riktig kilde, at Statens Vegvesen forsøker å sabotere kollektivtrafikken ved å rive broer over toglinjen og at værgudene ikke var helt medgjørlige i morges.

Men nå skinner solen og alt er bra. Jeg krever ikke så mye mer.

I går var det en østeuropeer innom jobben. På en merkelig engelsk forsøkte han å spørre meg:
Motorsykkelmann: – Can you take photograph of my motorcycle? One in colour, and one in black and white?
Brille: – Are you thinking about taking a photograph of your motorcycle in our studio?
Motorsykkelmann: – Yes, please.
Brille: – It’s only one problem. Our studio is located in the basement, and I don’t think we can drive the motorcycle down the stairs.
Motorsykkelmann: – Oh, that’s not problem. I’ve done it many times before.
Brille (som nå begynner å lure på hva for en kunde dette er): – But I’m not shure if the stairs will hold the weigth of the motorcycle.
Motorsykkelmann: – Is it cheap stairs?
Brille: – I don’t know what it cost, but it’s not built to barry a motorcycle. But in which size do you want the photograph?
Motorsykkelmann: – In passportsize, please.

For å gjøre en lang historie kort, etter mye om og men og kreative ideer for å få ned motorsykkelen, viste det seg at han skulle ha et bilde til førerkortet. Trafikkstasjonen må være et morsomt sted å jobbe…